Spielbergs spiller powerpop med noe attåt. Eventuelt «indie», som band og pressebyrå selv kaller det. Musikken har røttene i amerikanske forstadskjellere, men den Oslo-baserte trioen har også vært på loppis i britrock og madchester-ruinene.

Innledningsvis på trioens debutplate går tankene til Hüsker Dü, og de mest iørefallende bandene i den amerikanske støyrockscenen på 80- og 90-tallet. Eventuelt et Butch Vig-produsert Dinosaur Jr. Spielbergs spytter ut en fin rekke nynnbare melodier i låter som «Five On It», «Distant Star» og «We Are All Going To Die».

Det er lett å vikle seg inn i en jungel av generasjonsgamle referanser når man omtaler Spielbergs, men hvordan kan man la være? Musikken er på ingen måte mosegrodd, selv om kildehenvisningene er noenlunde vintage. Debutplata låter derimot sprettent, med plenty av futt og pepp.

Pur stadionpop er basisen til et par av låtene, der Spielbergs virkelig stjeler sukkertøy fra de voksne. I det ene tilfellet Cheap Trick, og i det andre The Who.

Under det tynne fuzzlaget i toppen av soundet lurer en slu produksjon. De forseggjorte arrangementene går langt utenfor trioformatet, og avslører en god dose smartness. Fra produsentstolene holder duoen «Wombats-Tord» og «Team Me-Marius» også platas mer forglemmelige spor interessante, ved hjelp fra mange overdubs og diverse fiffig fanteri. Aner vi konturene av et gitarbasert Stargate – med hår?

Et originalt take på en rockballade gjennom «Familiar» funker sånn passe, og midtveis endrer plata karakter. Spielbergs trer ut av popbobla, og «indie»-merkelappen gir plutselig litt større mening. De mer eksperimentelle sidene av trioen har en del fellesnevnere med greiene Motorpsycho gjorde på 90-tallet.

Det lille drawbacket er at Spielbergs stort sett bare opererer i ett emosjonelt gir. Stemmen til Mads Baklien har i tillegg en tendens til å høres kliss lik ut på nesten samtlige låter. De korte instrumentale avbrekkene, som i «McDonalds (Please Don’t Fuck Up My Order)», gir dog nødvendige pustepauser og brekker opp i forutsigbarheten.

«This Is Not the End» er nok bare begynnelsen for de tre relativt rutinerte herrene som utgjør Speilbergs. Dette er en god, men litt lang og ujevn, debutplate fra en gjeng jeg tror har mer på lager.

data-type="a" data-id="96520865">