Noen ganger er det helt Great

Tromsø-bandet er i godt humør på sin andre plate.
 
        
            (Foto: Daniel Mikkelsen)

  Foto: Daniel Mikkelsen

Snaue tre år etter debuten er Tromsø-artist Tor Thomassen og hans The Late Great tilbake. «Temporary Love Songs» er lyden av en spillekåt gjeng som koser seg, og bandet gjør det lett å trampe takta med et glis rundt kjeften.

Vi som har fulgt den tidligere Vishnu-vokalisten lenge er sannhetsvitner; Thomassen er en av disse sjeldne, genuine og herlig uironiske typene som legger alt i musikken. De siste femten årene har han bygget en særegen musikalsk karakter, der man lett drar kjensel på både stemme og enkelte stilistiske grep. Slikt skaper høye forventninger.

Nyheten på «Temporary Love Songs» er at hovedpersonen selv er i veldig godt humør gjennom hele plata. Det er hovedsakelig en styrke, og det presses mye positiv energi gjennom de elleve låtene.

Thomassen har tydeligvis hørt enda mer Springsteen siden sitt forrige album. «Sundown Surrender» er et innledningsspor som oser av 70-talls-Bruce, med en iboende varme som vedvarer gjennom resten av plata. Som New Jersey-mannens bakgateepistler, er lThe Late Greats nye låter dynket i romantikk og nostalgi, og de fremføres med krummet nakke og hjertet utenpå drakta. Undertegnede har tidligere omtalt hans backingband som Tromsøs E-Street Band, så da er vel ringen sluttet?

Debutplata til The Late Great markerte et tydelig skille fra Thomassens tidligere band Vishnu. Den mørke Doors- og Velvet Underground-inspirerte rocken ble erstattet av en mer godlynt folk- og americanainspirert variant. Denne utviklingen fortsetter på album nummer to, der bandet subtilt nasker noen melodilinjer fra både Neil Young og Bob Dylan.

«Cherry on Top» er ikke bare et tiltalende kirsebær, men en nydelig poptyggis som fester seg godt til hjernen. Folk som ønsker seg et Hellbillies med asfalt, ikke beitemark, under skoene, trenger ikke lete lenger.

Samtidig har Thomassen kvittet seg med nesten alt av mollakkorder på disse elleve ferske sporene, og sammenlignet med debuten er låtmaterialet mer ensformig på «Temporary Love Songs». Lettbeint godstemning er helt topp, men jeg savner litt motstand på denne plata. Den type låt som røsker tak i deg – og føles litt trist, skummel eller ekkel – uteblir. «If Not Forever» er øyeblikket som kommer nærmest å være chilipepperen i gryta.

Lydbildet er lekkert, og bærer preg av at musikerne har glimrende fingerferdigheter og solid forståelse for musikkstilen. Rytmeseksjonen ligger like tett på hverandre som siamesiske tvillinger, pianist Erik Nils både forsterker og utfordrer låtene, men det mangler litt kreativitet i selve gitarspillet.

Det låter samtidig litt vel trygt og tradisjonelt. Jeg lurer på om et par ferske ører i kontrollrommet med fordel kunne ha dyttet The Late Great litt ut av komfortsonen. Thomassen viser seg nok en gang som en tipp topp låtskriver, og bandet hans har dermed kontroll på den suverent vanskeligste biten av det musikalske puslespillet. Å ha en egendefinert stil er et pluss i min bok, men å spille på rutinen blir sjelden spennende.

Når dét er sagt, innbiller jeg meg at disse låter duger glimrende på scenen, og «Reservoir of Memories» setter foten kontant ned, som en ypperlig «showstopper» for dette albumet. Jeg forventer, og gleder meg til, mange ekstranumre fra The Late Great i årene fremover. En sterk firer, denne plata.