Ukas spilleliste og utvalgte artist

Phil Shöenfelt – geniet som bare ble borte

Liker du Nick Cave, The Triffids eller Leonard Cohen, er det store sjanser for at du kommer til å digge denne sørgelig ukjente kultfiguren, kunstneren, forfatteren og enormt begavede musikeren. Feedback gjør i dag sitt for å løfte ham litt ut av obskuritetens mørke.
PHIL SHÖENFELT: Mye tøffere enn Phil Collins. Mye snillere enn Phil Spector. Mindre vrien enn Phil Ochs. Mer usunn og mindre merittert enn Phil Neal. Og mindre afro enn Phil Lynott. Likevel er Phil Shöenfelt  verdens kuleste Phil mange dager i året. Og det har han bevist i mange tiår allerede. Du må bare vite om det. Og nå gjør du det. 

PHIL SHÖENFELT: Mye tøffere enn Phil Collins. Mye snillere enn Phil Spector. Mindre vrien enn Phil Ochs. Mer usunn og mindre merittert enn Phil Neal. Og mindre afro enn Phil Lynott. Likevel er Phil Shöenfelt verdens kuleste Phil mange dager i året. Og det har han bevist i mange tiår allerede. Du må bare vite om det. Og nå gjør du det. 

Før du begynner å lese: Scroll deg helt nederst, sett i gang spillelista som ligger der og hør på musikken.

Den er det perfekte baktepet til teksten, og har uansett sin uvurdelige egenverdi langt over og forbi alt som er av bokstaver og ord. Sånn, nå skal skal du bare lese videre.

Phil er en uhyre begavet mann som burde vært betydelig mer kjent. Akkurat dette er selvsagt alt annet enn unikt.

Musikkhistorien er brolagt med såkalte could-have-beens, band og soloartister som hadde alt, som laget fantastiske skiver og som aldri klarte å slå gjennom kommersielt.

Som salige Jim Dickinson så deprimerende og klokt sa det: «The best songs don't get recorded, the best recordings don't get released, the best releases don't get played».

Noen ble ikke engang kultartister med masse myter rundt seg. Noen forble bare subbende rundt i obskuritetens mørke, hvor blodig urettferdig og trist det enn måtte være.

Phil Shöenfelt er en sånn.

 

Den omflakkende eksentrikeren har aldri hatt ro i ræva, og har startet opp og avsluttet sine musikalske prosjekt i et tempo som har gjort det tilnærmet umulig å holde følge med ham. Skivene er på små labler og under stadig nye navn. Livet er levd dels i samarbeid med anerkjente kunstnere og musikere, men vel så mye i kaotisk rus og rennestein, med ukjente våpendragere og dårlige venner rundt seg.

Med dagens teknologi og digitale informasjonsstrøm er det nå mulig å skaffe til veie så mye informasjon om omtrent alt man vil, at problemet ofte ligger i motsatt ende av hva det pleide. Før måtte man bestille gamle magasiner og kjøpe aviser og blader for å lese seg opp på alt man ikke visste alt om. Selv musikken kunne være vrien å skaffe seg tilgang til, for ikke å snakke om hvor himla dyrt det kunne bli, noe noen av oss smertefullt erfarte.

Håpløst å finne ut av på nett

Phil Shöenfelt er likevel ei hard nøtt å få total oversikt over. Han har spilt i en haug forskjellige musikalske prosjekt med diverse navn. Nettsøk på bandnavnene er også ganske håpløst. Wikipedia er superbegrenset. Discogs er fryktelig langt unna å være komplett eller dekkende.

Khmer Rouge, det ene av bandene hans, er synonymt med Røde Khmer (på engelsk), og treffene på dette søket, + musikk, har lite med rock og Phil å gjøre, for å si det mildt, og gir deg bare masse bisarre treff om Kambodsja og Pol Pot. Mye av musikken hans er aldri digitalisert, selv om en og annen random fan har digitalisert og lagt inn et og annet på YouTube.

 

Jeg ble selv gjort oppmerksom på ham for en haug med år siden, av heidersmannen Pål Erik Gulliksrud, via en singel til blekka Ptolemaic Terrascope, der Phil gjorde en akustisk versjon av sin egen låt «Devil’s Hole», sammen med den engelske undergrunnshelten Nick Soloman/Bevis Frond. Så var det bare å dykke ned etter mer. Der veltet det ut en vanvittig mengde med fantastisk musikk.

Åh, det er så kult når slikt skjer. Man tror man har hørt om alt, som man selvsagt ikke har. Og man tror iallfall at en har oversikt over det som ligger i nogenlunde den gata du virkelig digger, og i særdeleshet når det kommer til folk som attpåtil har jobbet med en haug artister du allerede har et lidenskapelig forhold til. Men det har man ikke. Man blir aldri ferdig utlært, og det er noe både skremmende og kult med dette.

Kult at det alltid er noe utgitt stoff en kan oppdage for første gang. Skremmende at man en dag kommer til å dø uten å få alt dette med seg. Eller, det er kanskje like greit. Man skal jo fylle hodet og fritiden med noe annet enn musikk også.

Jobbet med masse celebriteter

Han ble født i 1952, i byen Bradford i West Yorkshire, rett nord for Leeds i England. I slutten av tjueårene traff den engelske punkrockscenen og musikkmiljøet i Manchester ham, før han flyttet til New York og startet en flakkete tilværelse i en haug med forskjellige bandkonstellasjoner, der Khmer Rouge er mest kjent.

De var heller ikke spesielt kjent, og mest kjent for å ha fotograflegenden Nat Finkelstein som manager, en som også samarbeidet mye med Andy Warhol.

Thurston Moore i Sonic Youth var derimot stor fan, og bandet spilte på alle de «viktige», og nå legendariske, scenene som CBGBs, The Peppermint Lounge og The Ritz. Supportjobber ble gjort for band og artister som The Gun Club, Tom Verlaine, Suicide, Nico og The Clash. Men de store salgstallene kom ikke. Ikke da heller, selv om Finkelstein regisserte musikkvideo for dem og greier. Å sammenligne Khmer Rouge med polsknorske De Press er overhodet ikke fjernt.

I 1984 returnerte han til England, der London slukte ham og nesten druknet mannen i heroinavhengighet, med et påfølgende åndelig og fysisk mørke som varte over ti år. Midt mellom slagene rakk han likevel å lage musikk, blant annet sammen med Mark E. Smith i The Fall (som også ga ut hans første soloplate på sitt eget selskap), men også som support for Crime & The City Solution og Nick Cave & The Bad Seeds, da disse turnerte Storbritannia.

Restituert og på høgget igjen

Restituert etter avrusing og kamp med indre demoner, tok han igjen opp tilværelsen som musiker, nå under eget navn, og med Tsjekkia og Praha som neste destinasjon. Her skulle han stable på bena en ny karriere, både som kritikerrost forfatter og musiker.

Musikken han har laget fra midten av nittitallet og til nå er, paradoksalt nok, den beste og mest tilgjengelige han har gjort. Den hadde fortjent så uendelig mye mer oppmerksomhet enn hva tilfellet er. Men Phil driter i slikt, og bare peiser på. Takk og lov og heldigvis.

 

Midt mellom slagene, primært med hans tsjekkiske band Southern Cross, har han turnert og jobbet sammen med andre helter som Nikki Sudden (RIP), Hugo Race, Tony Cohen (R.I.P.) og det Berlin-baserte og australske bandet Fatal Shore. De beste skivene han har spilt inn med Southern Cross er helt enorme, og burde appellere til dem som digger nevnte Nick Cave, The Triffids, Leonard Cohen eller Julian Cope. Musikken er mørk, kompleks, voldsom og samtidig svært lettfattelig og tilgjengelig.

Ta ei skive som «Dead Flowers For Alice» (1999). Et rent mesterverk som burde solgt i hundretusener verden over. Bare åpningslåten alene, det episke og kølmørke verket «Ballad of Elijah Cain», om drømmekarakteren og sjømannen John Pilgrim, kunne vært gitt ut alene, som et selvstendig kunstverk. En komplett låt som har alt, inklusiv ei nervedirrende oppbygning. At den varer i over 10 minutter gjør overhodet ingenting. Jeg kan lett høre den seks ganger på rad, da det bare vil være en hel klokketime med pur nytelse.

Her ligner Phil dessuten svært, svært mye på The Triffids-frontfiguren David McComb. I min bok blir ikke komplimenter særlig sterkere. Leonard Cohen spøker dessuten i kulissene. Låten starter vedlagte spilleliste, og det er ikke tilfeldig. Men hør hele skiva. Den er enorm.

Du er fan. Du vet det bare ikke

Man må på ingen måte kjempe seg gjennom en drøss gjennomlyttinger for å skjønne dette. Det er bare dritbra musikk, fra en sann helt, som aldri slo skikkelig gjennom, men som fortjener et mye større publikum. Jeg mener å huske at han var i Norge rundt 2007-2008, der eksilamerikaneren Mark Steiner var primus motor, og der han gjorde flere konserter på en uke, blant annet en sammen med Einar Stenseng.

Fikk aldri rotet meg nedover, og det angrer jeg bittert på i dag. Men det er fortsatt ikke for sent! Phil er jo bare en ungfole på 68 år, og det er som kjent ingen alder innen musikk. Derfor synes jeg noen som driver med booking skal hente ham opp til Norge igjen. Jeg lover iallfall å komme.

På Spotify har Phil Shöenfelt mest strømmede låter mindre avspillinger enn små kjellerband i Nord-Norge. Det er sannsynligvis fordi ingen vet at de ligger der. Og fordi nesten ingen vet at Phil Schöenfelt er en artist de kommer til å digge uhemmet og aldri få nok av. De må bare få hørt det først. Da har du en musikalsk venn for livet. Enjoy!

PS: Opplysningene og fakta som er hentet inn er, er hentet fra masse forskjellige steder. Fra innersleeves på CD-er (hans katalog er besyndelig lite tilgjengelig på vinyl), diverse mer eller mindre shady nettsteder og her og der. Skulle noe her ikke stemme (jeg tror ikke det, men er åpen for det, fordi det har vært så vanskelig å sjekke gehalten, uten å ringe Phil selv, som jeg ikke kjenner), tar jeg gjerne imot korrigeringer. Alt er uansett skrevet i ren og skjær kjærlighet til en artist jeg synes mange flere burde bli kjent med musikken til. Det er, tross alt, det viktigste.


 

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.