«Travelling Songs» viser da også et band som er på ballen, med både finter og harde skudd på repertoaret.
Etter et forglemmelig åpningsspor flekser bandet store melodiske muskler i singelen «Travelling». Samspillet kvartetten imellom er stoff fra øverste hylle, og strykerarrangementet signert Arktisk Filharmoni og Alexander Aarøen er rett og slett ekstremt vakkert. En telefon fra Hollywood, med lukrative jobbtilbud filmusikkens gåsehudavdeling, ville vært helt naturlig.
«Trainriding» er også iørefallende, med nok et smart, tydelig fremhevet refreng. Låten tøffer avgårde til en herlig beat lik pulsen i Tom Pettys Heartbreakers. Dette vil være optimal musikk for bilkjøring langs landeveien.
«Sorrow’s Daughter» er derimot en mørk, folk-inspirert ballade. Her kommer stemmen til Ida Løvheim godt fram. Hun synger med autoritet, og har dramatiske kvaliteter som forsterkes av korets hjemsøkende nynning i kulissene.
Å si at Hollow Hearts spiller såkalt americana blir litt lettvint. Selve instrumenteringen, og den følsomme strengeleken gitarist Christoffer Nicolai Mathisen leverer på blant annet pedal steel, kjenner vi selvfølgelig igjen fra countrymusikken. Men det er mye pop og rock i miksen, og i «Sing, sing, sing» detonerer Hollow Hearts rootsbasert rock noir ikke ulik siddismaestroene i Helldorado.
Det syv spor lange minialbumet rundes av med en siste skål i «Last Call». Her er strykerarrangementene mer interessante enn selve melodien, som svinner litt hen i stedet for å sørge for et tydelig punktum.
Toppnivået til Hollow Hearts er sjeldent høyt. En av bandets styrker er at de både lager gode ballader og er treffsikker når musikken krever et trykk på gasspedalen. Lytteren serveres flere lekkerbiskener i løpet av «Travelling Songs», men kvartetten kunne nok vært en smule mer selvkritiske til deler av låtmaterialet som har sluppet gjennom nåløyet i øvingslokalet – og helt fram til dette fonogrammet.
