THE LONG RYDERS «Psychedelic Country Soul» (Cherry Red)
Det er pinadø over 30 år siden The Long Ryders sist slapp ei skive, det som da var deres svanesang, knallerten «Two-Fisted Tales». Det var deres tredje fullengder (pluss den formidable debut-EP-en «10-5-60». De fire kom på rappen i 83, 84, 85 og 87. Og de turnerte som faen. Man skulle nesten tro de ikke hadde tilgang til sosiale medier og slikt, sånn som de holdt på. Men så var det brått slutt.
The Long Ryders har alltid vært et sentralt navn i den litt merkelige sekkeposten paisley undergrund, og etter hvert som årene har gått, er de kanskje det bandet jeg setter aller høyest av alle sammen, den sparsommelige mengden skiver til tross.
Sid Griffin og Stephen McCarthy var djevelsk gode låtskrivere, og skivene deres låter fortsatt så fordømt tidløse. Setter man sammen ei liste med de ti beste låtene fra alle bandene i denne sekkeposten, er det iallfall ingen som ender opp med en bedre topp 10 enn det L.A.-baserte åttitallsandet.
De har turnert en stund nå, som gjenforente venner, men det var først i fjor at de kunngjorde nytt studioalbum. Alltid litt skummelt slikt, og særlig med tanke på at nesten alle gjenforeninger burde begrense seg til nettopp noen konserter. Men de ble lei av ikke å ha noe nytt materiale, og bestemte seg derfor for å skrive låter sammen igjen. Det var en forbanna god idé, ideen som ofte er en elendig idé.
Larry Chatman, som hadde turnert med dem på åttitallet, er nær venn av hip hop-legenden Dr. Dre, og fikset med dét tilgang til gratis og fancy studioforhold, og dermed kunne bandet konse på musikk, musikk, musikk, og slippe å drive crowdfunding og alt slikt som sikkert er passe utmattende for menn i begynnelsen av sekstiårene.
Dette er de 10 beste comeback-platene gjennom alle tider
Og det låter da også helt fortreffelig. Glattere og mer produsert enn back then, men uten at det på noe vis er verken irriterende eller ødeleggende. Det er i det hele tatt ganske oppsiktsvekkende hvor vitalt og stramt alt høres ut.
Sid Griffin har jo vært aktiv og produktiv hele tiden, med folk/bluegrassbandet The Coal Porters, mens McCarthy er en kar jeg ikke erindrer å ha hørt noe fra siden Gutterball-tiden. Det høres iallfall ut som om han også fortsatt behersker kunstformen han for tretti åt siden var en sann mester i.
De veksler mellom fine The Byrds-aktige låter, i spennet mellom Gene Clark og McGuinns låter, med Griffins tolvstrengers Rickenbacker i fin sving, mens de mer twangy countrylåtene sender assosiasjonene over til countrybyrd Parsons. Akkurat slik det var for tredve år siden. Tom Pettys «Walls» har de også lagt inn en egen og feiende flott versjon av.
Til å begynne med følte jeg privilegert, bare for å leve lenge nok til å oppleve dette. Dernest ble jeg glad for at det ikke var noen svak plate. Det hører man kjapt. Så begynte det å rykke i avhengighetsmuskelen etter stadig å høre skiva mer og mer. Og nå digger jeg den faen meg. 12-24 ganger i strekk har skiva surret rundt nå, og jeg er ikke i nærheten av å gå lei.
Test ut «Molly Somebody», om du lurer på om dette er noe for deg. Faller du like pladask som meg, har du mye mer i vente. Jeg tenkte lenge at dette er en solid firer. Men nå vipper jeg den opp til en femmer. Den pløyer over det skuffende platecomebacket til ånds- og tidsbrødrene i The DReam Syndicate med bulldoser, og den vil sikkert skremme Green On Red og Rain Parade fra å prøve seg.
Årets beste comeback er det iallfall garantert. Helsike, den burde vært med på vår kåring over de beste comebacks noensinne. Det er jo ikke så mange bra i samme kategori. Artig dette, altså. Nå vil jeg se dem live.