Men det er aldri for seint å oppdage, elske og spre det glade budskap. I Gemma Rays tilfelle er faktisk budskapet pakket inn både mørke og kraftige farger. Hvordan dét er mulig? Har ikke peiling! Derfor bør du sjekke ut dette merksnodig vakre albumet.

Det er begrensninger for hvor nyskapende musikk kan være i 2019, men Gemma Ray er beviselig en sann original. Den berlin-bosatte briten forsyner seg av en rik musikalsk meny, der resultatet blir en mellomting av delikat pop og mørk avantgarde full av lekre – og noen ganger skumle – harmonier.

Vi finner spor fra den sleske, eksentriske og sofistikerte popen til størrelser som George Orbison, Serge Gainsbourg og Lee Hazlewood, men Gemma drar musikken helt ut til ytterpunkter der vingespennet går fra 70-tallets progrock til elektronika.

Kast inn litt «drama queen»-tendenser fra Diamanda Galas og litt møkkete, rusten melodiføring à la PJ Harvey så er vi, eh … fortsatt ganske langt unna en fullverdig beskrivelse av uttrykket til frøken Ray. Hennes innlevelse er hyperenergisk, uten å mase – og lyrikken hyperemosjonell, uten å sutre.

Det drøyt tre minutter lange mesterverket «Death Tapes» oser av vampete mystikk. Stilmessig starter låten i et slags westerlandskap, men reisen ender i en apokalypse drapert i iskald, rå synth.

Dette er musikk med kraftig stimuli for hjernens kreative halvdel. Som filmmusikk der du bare lukker øynene, nyter lyden, og driter i selve bildene – fordi de faktisk blir totalt overflødige.

Mange henger seg opp i et gitartungt lydbilde drapert i ekko og reverb, og tilnærmer seg dette som et ingredienskrav i beskrivelsen av psykedelisk musikk. Gemma Ray skaper psykedelia uten stilmessige eller instrumentelle begrensninger.

I «Roll On River» bruker hun blues som reisverk i en komposisjon som til slutt ender opp langt ute i verdensrommet. Platas kanskje beste låt, «Land of Make Believe», er da også en kosmisk nytelse. Om dette er musikalsk sci-fi er det umulig å ikke la seg bortføre.

Kjedsomhet er musikken (og livets?) største fiende, men disse ti låtene er den minst kjedelige musikken jeg har hørt i år. Dette er en plate der klisjéen «å kaste seg inn i musikkens univers» faktisk gir mening,

På tross av en del catchy spor er «Psychogeology» er et album som krever litt tid og oppmerksomhet. Vanner man planten godt vokser den høyt, og om du klatrer til topps deler Gemma Ray ut søtladen musikalsk frukt du raskt blir avhengig av. En såkalt sterk femmer, dette.

data-type="a" data-id="103462501">