No høyrer eg atter slik larm og vrede

Det korteste, sinteste og svarteste Motorpsycho-albumet på aldri så lenge.
 

La oss hoppe over «hvordan kan det ha seg at de fremdeles er så bra?!»-gledesbestyrtelsen som har akkompagnert enhver Motorpsycho-anmeldelse de siste 20 årene, av totalt 30, og i stedet snakke litt om format.

40 minutter er ikke stort mer enn det en Motorpsycho-EP pleide å inneholde i gamle dager. Bortskjemt som vi er med dobbeltalbum, trippelalbum og 5 CD-er store jubileumsbokser, kan sikkert dét se ut som smålåtne greier.

 

Men det er det ikke. Folk som sverger til Yngwie Malmsteen-credoet om at kun «more» kan være «more», får ha meg unnskyldt: Det gjør faktisk en forskjell hva det er man blir servert.

Der de nevnte EP-ene gjerne besto av rusk, rask og sure gamle soveromsdemoer, lanserer «The Crucible» seg selv som Et Verk fra første stund, fra det strålende omslaget (maleriet «Egypts hær drukner» av Håkon Gullvåg) og inn.

Som sådan er dessuten «The Crucible» mer håndgripelig enn mer omfattende utgivelser som «The Death Defying Unicorn» (2012), «Behind The Sun» (2014) og «The Tower» (2017). Jeg minnes alle de der som imponerende plater, men jeg har problemer med å huske enkeltstående låter fra dem. Fra «The Crucible» vil jeg kunne gjenkjenne absolutt alle. Absolutt alle, eh, tre.

Ikke minst: Helge «Deathprod» Steen er med igjen, før første gang på lenge (på plate). Dersom du ikke blir litt øm av å lese dét, da kan ikke du og jeg snakke sammen. Går det en rød tråd gjennom dette førti minutter lange/korte verket da? Jeg innbiller meg det. Nærmere bestemt folkeforførere, død og krig. «The Crucible» er en grim og helhetlig Motorpsycho-plate.

Nå er ikke jeg en sånn som noen gang har hengt meg opp i tekstene deres. De kan, om sant skal sies, være ganske gymnasiale. Men de sier som regel noe om fargen på musikken. Som denne gangen ikke er en farge i det hele tatt, men svart.


Musikkintervjuet: Bent Sæther, Motorpsycho

«Det var jo egentlig bare lek og forskning vi drev på med»

Motorpsychos «Demon Box» er virkelig et av tidenes mest kanoniserte og hyllede album i Norge. Når det nå kommer ut i en svært påkostet og eksklusiv boks, måtte Feedback ta en lang og grundig prat med frontfigur Bent Sæther om bandets 25-årige barn fra nittitallet.


«Psychotzar» har det bøseste Black Sabbath-riffet på denne siden av «Sabotage» (1975; som har en låt ved navn «Supertzar»), subsidiært bandets egen «W.B.A.T.» (2010). Sangen har noe av den samme stormannsgale auraen som de kokainsniffende britene lekte seg med på akkurat det albumet, og trommeslager Tomas Järmyr, som generelt skikker seg utmerket, får endog slå hardt på både kubjelle og – takk! – gong.

Gitarist Ryan er hissig som en veps både i soloen(e) og riffingen, og låten unner seg en kort balsamsekvens før det avsluttende crescendoet.

«Lux Aeterna» (10:55) kan, dersom man anser den 08:44 lange «Psycotzar» som for snau, utmerket godt anses som «del to» av den samme komposisjonen. Den tar til som en ballade om døden, men skal ende et helt annet sted, etter å ha vært gjennom et par bedragersk vakre «refrenger» og, dernest, en sekvens som er utslettsfremkallende intens, med løpsk basspill og mye annet fint bråk.

Kombinasjonen av mellotron og treblåsere som preger deler av den, gjør det vanskelig å ikke tenke på King Crimson av det tidlige slaget. Susanna Wallumrød bidrar på sang, uten at jeg kan si at jeg la merke til henne. På generelt grunnlag kan det sies at Motorpsycho, i mangel på en god vokalist, fremdeles videreutvikler kunsten å bygge massive korharmonier.

Tittelkuttet er hovedretten (20:51). Den slekter på alle de svære mastodontlåtene deres fra og med «Little Lucid Moments» (2008): «Gullible’s Travails (Pt. I-I)» (20:42), «Big Black Dog» (17:43) og «Ship Of Fools» (fattige 14:41), for eksempel.

Vi skal gjennom mange partier i en lang sang som likevel ikke føles lang nok. Progøret trenger ikke være spesielt spisset for å assosiere til The Whos «Quadrophenia» (1973) i begynnelsen, og midtperiode King Crimson ved 16:40–17:11.

Dette er ikke plagsomt. Miksen er liksom for lengst blitt Motorpychos egen, og riffene og temaene er så inderlig velspilte og – tja – fengende, at lån er lov, og vel så det.

Deathprod – gamle, gode Deathprod! – slippes løs på spetakkelknottene rundt midtveis, og effekten er like harvende blytung som noe på «Demon Box» (1993), «Mountain» og tittelkuttet inkludert. Det er gruvekkende minutter i malstrømmen, et slags musikalsk svar på Picassos «Guernica» (1937).

Tempoet dobles forut for en galopperende solo ved Snah (kaller noen ham det lenger, eller er han blitt for voksen for kjælenavn?), det nevnte «Starless And Bible Black»-gitarpartiet og det avsluttende verset. Bent Sæther synger det med sin patenterte «ø»-lyd. Han synger ikke «sigh», han synger «søøøie», han synger ikke «sound», han synger «søøønd», han synger ikke «die», han synger «døøøie».

Så er sangen over, og albumet med den. Litt vel abrupt også. Jeg kunne fint tatt et kvarter og et par klimakser til på denne musikalske dødsmarken.

Sånn avslutningsvis: Hvordan kan det ha seg at de fremdeles er så bra?!