THE BEASTS «Still Here» (The Beasts)
The Beasts Of Bourbons fire første skiver er alle helt eminente, og da særlig de to første. Bandet var i utgangspunktet ment som et sideprosjekt, men i ettertid har de klart å vokse seg så store at de ofte kaster skygger over hovedbandene.
En vesentlig grunn er den lange bølla og frontfiguren Tex Perkins, en mann som startet karrieren med å spille coverlåter av Johnny Cash og Buck Owens, men som var skumlere enn alle punkrockere verden noensinne har sett. Som ei blanding av Lux Interior og Kris Kristofferson har han skremt, fascinert og underholdt en trofast skare av fans, i hjemlandet Australia, så vel som i Europa.
Tex har da også gjort masse forskjellig på egen hånd, der særlig hans soloplater med backingbandet The Band of Gold har vært helt enorme, hvor en mer nedpå, countrycrooner-versjon har glitret i all sin prakt, og der suverene tolkninger av blant andre John Prine, Guy Clark, Townes Van Zandt, Merle Haggard, Gene Clark og Johnny Paycheck har stått på menyen.
The Beasts Of Bourbon har alltid hatt lange opphold, der nye skiver har vært å betrakte som comebackplater, men i fjor sa det stopp, under opptakten til det som skulle bli nok et comeback, etter den sensasjonelt gode «Little Animals» (2007). I løpet av kort tid døde både gitarist Spencer P Jones og Brian Henry Hooper, og når da trommis James Baker ble alvorlig sjuk, sendte det hele prosjektet ut i intet.
Løsningen ble å trompe sammen en ny gjeng, med Tex, Kim Salmon, Charlie Owen, Tony Pola og Boris Sujdovic, for så bare å kalle seg The Beasts. Det er jeg virkelig glad de har gjort, for dette er mer enn bare noe sammenrasket ræl.
Åpningssporet og singelen «On My Back» har allerede vært ute noen uker, ledsaget av en klisjéfylt video som neppe har kostet en million australske dollar, men som funker finfint til sitt formål. Beistene er tilbake, ta dekning, varsko her!
Første gjennomlytt etterlot et inntrykk av en litt flat låt, men den begynner å feste seg bra nå, etter flere gjennomlytt. Den har noe monotont, The Stooges-kvernende over seg, med en Tex i front som hugger, spytter og glefser, slik det skal være. Traktorbassen til Boris dundrer som en sementblander som moser i stykker ei bestefarsklokke, og låter helt fantastisk.
Den følges opp med «Pearls Before Swine», en illsint og hard låt der det høres ut som Tex skal eksplodere, som han heldigvis ikke gjør. Videre følger en fantastisk versjon av Warren Zevons «My Shit’s Fucked Up», en låt Tex selv har plukket etter å ha sett låtskriverens hudløse og akustiske versjon fra «Later... with Jools Holland».
Den lungekreftsyke og snart døende Warren fremfører den der sleskt og smilende, alene med kun gitar, mens den her får et mer bluestungt og røffere preg, med fullt band koblet på. Tipper Warren hadde digget dette. Zappa-coveren, den litt sløyere «The Torture Never Stops», er skivas andre tyveri, men ellers er alt nytt og eget materiale.
Platas elleve låter er fint fordelt over knappe førti minutter, og det er lite daukjøtt å spore her. Liker de seige og Dr. John/Captain Beefheart-aktige sporene særs godt, og da i særdeleshet nevnte «The Torture Never Stops», som vel må være den mest thebeastsofbourbonske låttittelen i dette årtusenet. Man skulle nesten tro Zappa hadde dem i tanmkene da han lagde den. Tittelen, altså.
Det er i det hele tatt ei jevnt over bra skive dette, som garantert vil glede gamle fans. Målt opp mot de eldre skivene er det «The Low Road» (1991) den minner mest om, en kompliment i min «The Book of the Beasts».
Avslutningssporet «Your Honor» er en parodi og selvironisk «rettssak» mellom bandet og samfunnet, der Tex er i dialog med dommeren. «All rise! The court is now in session, of the State versus the Beasts of Bourbon, for crimes against musical decensy. Do you swear to tell the truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help you God». Så begynner Tex: «Well, Your honor. You got no proof», og messer frem bandet og rockens sak.
Vel, de kunne bare spilt hele katalogen til The Beasts (Of Bourbon), og motbevisene hadde snudd en samlet jury mot aktoratet og myndighetene. «Still Here» er i så måte et herlig vitnesbyrd om at Tex & co., selv under et halvveis nytt navn, fortsatt vil belemre og glede en verden som fortsatt trenger dem. Som de gjør, og har gjort helt siden starten av åttitallet. Velkommen tilbake. Godt og skummelt, på en bra måte, å ha dere her igjen.
Sterk firer eller snill femmer? Er så redd for Tex. Tør ikke annet enn å vippe opp en femmer.
