Tar av med SAS Plus-hørespillet

Cross check and report. Karpe har lagt bort Diem og tar oss med på en annerledes, men interessant flytur.
FORNYER SEG SELV: Chirag Rashmikant Patel 
 og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i Karpe klarer stadig vekk å fornye både musikken og uttrykket sitt. Det gjør de også her. FOTO: Promo/akam1k3 

FORNYER SEG SELV: Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i Karpe klarer stadig vekk å fornye både musikken og uttrykket sitt. Det gjør de også her. FOTO: Promo/akam1k3 

Reiser du innenriks i Norge er SAS Plus det nærmeste du kommer første klasse. Ikke særlig ekstravagant, men hakket bedre fasiliteter enn for dem på seteradene bakover i flyet. I dette selverklærte hørespillet, signert Karpe (tidligere Karpe Diem), er denne enkle klassereisen et gjennomgående tema og de utfordringene man har ved å ta vare på røttene sine på samme tid.

Eller så kan jeg fullstendig ha misforstått, for her er ikke tekstene like enkle å tyde som før. I motsetning til deres tidligere album, står ikke hitlåtene ene og alene som perler på en snor her.

Der hvor det på «Heisann Montebello» var så fullspekket med sterke låter, som hver og én. fortalte en egen historie, flyter denne 29 minutter 47 sekunder lange låten i ett. Egentlig minner det aller mest om kassettformatet, for dem av oss som husker slikt. At man måtte «spole» seg dit man ville, men at det beste egentlig var å høre hele fra begynnelsen til slutt. Man kan med andre ord si at de ved hjelp av moderne virkemidler har tatt i bruk et retroformat, som fungerer overraskende godt.

Karpe-fansen er på konsert kjent for å kauke ut tekstlinjer som «spiser heller bacon, drikker heller mensen», «hvite menn som pusher 50», «la meg ta deg med til byen min», eller eventuelt hele «Rebell i kjellerleiligheten». Stort samtlige tekstlinjer signert Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel har historisk sett vært tydelig og klare.

Det er ikke vanskelig å forstå hva det dreier seg om, og hva de ønsker å formidle. Denne gangen vil tilhengerne få litt av en utfordring. Mange av tekstene føles mer som en slags lang bevissthetsstrøm, fylt med assosiasjoner og referanser, både interne og forståelige.

I slutten av april kommer Karpe til Tromsø og spiller konsert på The Edge.

I tillegg flyter alt over i hverandre, og temaet, denne flygingen på norsk første klasse, gjentar seg gjennom hele hørespillet. Derfor har de vært så gjeve at de opprettet en nettside hvor man kan lese alle tekstene, og trykke på uthevede hord og uttrykk, som linker deg videre til relevante (og mindre relevante) YouTube-videoer. Her kan pedagoger finne en god del inspirasjon til interaktiv undervisning, for å si det sånn.

Naturligvis er det også her sterke enkeltlåter. Da eksempelvis «Moscot og Dior» (08:50), som starter med et fantastisk vers, hvor Magdi nærmest spytter ut hvert eneste ord. Ord som er fylt med populærkulturelle referanser og overbevisning. Eller lysten til å overbevise og imponere noen andre. Her refereres det til og med til «Dirty Dancing», med den gjennomgående tekstlinjen «Ingen putter baby i hjørnet».

Men det er også elementer som i seg selv er så fengende at man like gjerne kan «spole» tilbake dit, enn til selve sangen. Som åpningen til «ZALIL» (04:51) og overgangen til «Lock N’ Load» (17:52).

Karpe har tatt nok et steg ut i klubbmusikken, og det at tekstlinjene ikke er så overtydelig gjør det enklere å leve seg inn i musikken og la seg begeistre av Aksel «Axxe» Carlsson og Thomas Kongshavns produksjon. Det er derfor ikke overrasksende at det nettopp er et klubbkonsept de skal turnere med i anledning «albumslippet».

I løpet av reisen med «SAS Plus/SAS Pussy» stifter vi bekjentskap med Muna al-Hussein, den britiske kvinnen som giftet seg med kongen av Jordan. Også Farouk Al-Kasim nevnes. Den irakiskfødte geologen, som er slått til ridder og som har betydd enormt for norsk oljeproduksjon. Personen som det likevel refereres aller mest til er egypteren Dodi Al-Fayed, kjæresten til prinsesse Diana, som mistet livet sammen med henne i en tunnel i Paris i 1997.

Rolling Stone skrev på tampen av fjoråret en artikkel om at det var en oppblomstrende trend, spesielt innenfor hip hop-sjangeren, at albumer varte godt over timen. De refererte blant annet da til Migos «Culture II» som varer i 1 time og 46 minutter og Drake-albumet «Views» som varer i 1 time og 21 minutter. Karpe gjør det eksakt motsatte, men omfavner likevel måten å utfordre sitt publikum på. Tvinger de til å lytte.

For er det noen som kan gjøre nettopp det, er det disse karene. De er velsignet med et hengivent publikum som er villig til å la seg utfordre og sette seg inn i deres tekstlinjer. Det er det få andre norske artister som er, og nettopp derfor er de i en unik posisjon.

I utgangspunktet avfeide jeg konseptet i seg selv som pretensiøst, og med overivrig ønske om å bare være annerledes, men det er faktisk gøy å sette seg inn i og lytte til. Noe det naturligvis er på grunn av at musikken er god, som først og fremst er det viktigste.

Vi stopper på Ramstadsletta og er innom en bensinstasjon i Skien, før vi ender flyturen hvor reisen startet med «Dodi i en hoodie» (25:57), sammen med Emilie Nicolas. En låt som avrunder albumet på en perfekt måte og gjentar elementer fra starten og låten «SAS Pussy». Når flyet lander, føles det som om vi har fått en eske med løvemat, fylt av godsaker.