Ukas dypdykk:

Tidenes 10 råeste kvinnelige gitarhelter

«Jenter kan ikke spille gitar». Da undertegnede vokste opp på 80- og 90-tallet var dette synet utbredt, om ikke alltid 100 prosent stuerent, innad Gutteklubben Rock.
Hedvig Mollestad Thomassen er en av de 10 utvalgte i Feedbacks dypdykk om kvinnelige giitarhelter.   (Foto: Gitte Johannessen / NTB)

Hedvig Mollestad Thomassen er en av de 10 utvalgte i Feedbacks dypdykk om kvinnelige giitarhelter.   Foto: Gitte Johannessen / NTB

Poison Ivy, The Cramps  (Foto: Presse)

Poison Ivy, The Cramps  Foto: Presse

Maybelle Carter 

Maybelle Carter 

Barbara Lynn 

Barbara Lynn 

Joni Mitchell 

Joni Mitchell 

Bonnie Raitt 

Bonnie Raitt 

Mary Ford, korrekt plassert foran mannen. 

Mary Ford, korrekt plassert foran mannen. 

Chrissie Hynde 

Chrissie Hynde 

Lita Ford, The Runaways  (Foto: AP)

Lita Ford, The Runaways  Foto: AP

Sister Rosetta Tharpe  (Foto: AP)

Sister Rosetta Tharpe  Foto: AP

1 / 10

Etter å ha fått luftet hodet utenfor dørene til våre gutterom (som var tapetsert med bilder av manneludder i trange bukser og baris, med sånn passelig kule gitarer) oppdaget de fleste av oss at jenter selvfølgelig kan «lira på gurran» – som vårt blågule broderfolk i øst sier.

Eksempler på gode kvinnelige gitarister kommer som perler på en gitarstreng – og strekker seg fra da Memphis Minnie begynte å spille utenfor bulene i Beale Street tidlig på 1900-tallet, til nåtidens norske strengehelter som Anne Lise Frøkedal og Tora Dahle Aagård.

Så om man trenger eksempler, inspirasjon eller bare er hypp på å lytte til litt digg musikk: Her er de 10 råeste kvinnelige gitaristene, ifølge undertegnede:

10. Bonnie Raitt

Bonnie Raitt er for mange en låtskriver og artist som har dratt bluesmusikken langt ut fra dens tydelige grenser. Hun er i tillegg en glitrende gitarist, med evnen til å riste blues-, folk- og rockdiamanter ut av ermet, og over strengene.

At Raitt har spilt sammen med typer som John Lee Hooker, Jeff Beck og Crosby, Stills & Nash er overhodet ikke noen tilfeldighet. De største gitarheltene har alltid stått i kø for å jamme – om ikke jazze – med Bonnie. At Fender ventet til langt ut på 90-tallet med å lansere Bonnie Raitts signaturmodell-Stratocaster, er faktisk snodig. At hun var den første dama som ble hedret på denne måten, viser hvor stemoderlig kvinnelige gitarister har blitt behandlet helt fram til moderne tid.

9. Chrissie Hynde

Ikke alle gitarhelter er kjent for sine ville soloer, og rytmegitaristene har – av en eller annen grunn – alltid blitt ansett som annenrangs musikere. Men alt er førsteklasses hver gang Chrissie Hynde drar fram sin Telecaster. Hun spiller den samme fundamentale rollen i sin, og The Pretenders’ musikk – som Malcolm Young i AC/DC, Tom Petty med sine Heartbreakers og Steve Cropper gjorde på hundrevis av Stax-innspillinger.

Hun er tungt inspirert av 70-tallets funkgitarister, men som låtskriver har Hynde i tillegg evnen til å gi låtene en tydelig stemning, gjennom en særegen bruk av akkorder på seksstrengeren. 

8. Hedvig Mollestad Thomassen

Blant norske musikere kommer jeg ikke på noen kvinner som trakterer gitaren med samme hårreisende effekt som Hedvig Mollestad Thomassen. I front av sin ypperlige trio, eller i andre konstellasjoner, bygger sunnmøringen nye bruer mellom jazz og rock med sitt gitarspill.

Hun har sin egen stil, og lager gode melodier, men første ordet som dropper inn i hodet når jeg tenker på Thomassen, er groove. Hun er en sjeldent fysisk gitarist, med en kreativitet og eventyrlyst som holder lytteren helt på kanten av stolen. Som liveartist suger hun deg inn i sin egen boble – som ikke sprekker før Thomassen forlater scenen.

7. Poison Ivy

På tampen av 70-tallet hadde rockabilly for lengst blitt «dad rock», og blitt erstattet av punk som unge rebellers foretrukne musikk. Et band som ikke så motsetningene, men fellestrekkene til disse to formene av rock, var The Cramps – ledet av det sleazy musikknerd-ekteparet Poison Ivy og Lux Interior. Førstnevnte var tungt inspirert av Link Wray og Dick Dale, og Carl Perkins – og «punket opp» disse herrenes gitarspill.

Ivys enkle, sylskarpe spillestil fikk rock til å låte farlig igjen. At hun visuelt sett forsterket denne «bad girl»-fremtoningen med å dominere bandets frontmann på nådeløst vis fra scenens høyre side, gjorde hele greia enda mer sexy. Og sexy – det har vi for lite av, folkens! Ekte girl power viser seg på forskjellige vis, og Poison Ivy var på alle måter en mektig gitarist.

6. Mary Ford

Hun er mest kjent for å utgjøre halvparten av duoen Les Paul & Mary Ford, sammen med ektemannen som fikk verdens kanskje mest kjente gitarmodell oppkalt etter seg.

 

Mary tok seg hovedsakelig av rytmespillet og syngingen, men kjørte også harmonier med ektemannen på Gibson-fjøla. Den godeste Les Paul var fullt klar over at fruen var minst like rå på gitaren, som han selv. Han lot derfor også Mary skinne på scenen, med egne sololøp som det luktet svidde fingertupper av.

Ekteparet hadde et utrolig spesielt samspill, der de ofte improviserte. Som prima showbiz-underholdere «spilte» de selvfølgelig også på sin særegne ektepar-konstellasjon, og var ikke redd for å skape litt humor under sine opptredener.

5. Lita Ford

Alle rockere med respekt for seg selv har et forhold til The Runaways; gjengen som ble rockens første kjente «jenteband». Bandets klart mest talentfulle medlem var verken vokalist Cherrie Currie eller bølla Joan Jett, men gitargudinnen Lita Ford. Den blonde tornadoen på den ene sida av scenen ga gitaren juling med naturlig nonchalanse og førsteklasses fingerspissfølelse.

Som soloartist på 80-tallet var frøken Ford omringet av mannlige puddeldandyer. Mange av disse gitaristene hadde et teknisk repertoar som matchet Lita sitt, men hun var en av få artister som fortsatt virkelig rocket.

Fords musikk låter i dag langt mindre datert enn brorparten av den andre glamrocken fra puddelrocksirkuset. Hun nøt stor respekt fra sine mannlige kolleger, og tiltrakk seg følgelig samarbeidspartnere av kaliberet til Lemmy, Ozzy Osbourne og Nikki Sixx. 

4. Joni Mitchell

Få artister blir hyllet like regelmessig som Joni Mitchell. Men gitarspillet hennes nevnes langt fra like ofte, som er litt merkelig. Mitchell spiller folk, blues og jazz like godt – og hennes følsomme, men hennes autoritære, strengelek har i min bok enda tydelige signatur enn kanadierens stemme.

Hun stemmer gitaren på flere måter enn en lekmann kan forklare, og fingerspillet er – så vidt jeg kan forstå – helt unikt. Mang en god gitarist har da også uttalt at det er særdeles vrient å skulle kopiere Mitchells teknikk, om man skal prøve seg på en tolkning av låtene hennes. Mitchells rytmiske spillestil gjorde at ingen savnet et komp på hennes tidlige album.

3. Barbara Lynn

Hennes relativt avkortede karriere som plateartist er muligens grunnen til at Barbara Lynn har større kult- enn kjendisstatus. Synd, siden hun gjorde en rekke nydelig soul-, blues- og popinnspillinger på 60-tallet. Lynn var et supertalent, med sjeldne evner både som låtskriver, sanger og gitarist.

Gitarspillet er ikke veldig sentralt på Lynns eneste hit, «You’ll Lose a Good Thing», men denne perla er til gjengjeld et glansbilde fra den varmblodige og vitale R & B-scenen i datidens New Orleans. Lynns «Oh Baby (We Got a Good Thing Goin’)» ble også spilt inn av selveste Keef, Brian Jones og resten av The Rolling Stones i 1965.

At svarte, kvinnelige artister skulle få lov til å spille et instrument på sine egne låter, var virkelig ikke noen selvfølge på denne tida. Man hadde jo studiomusikere til slikt, men Lynns spillestil var så sentral i låtene at hun fikk grønt lys med gitaren. Keivhendt var hun attpåtil – noe som nesten ga en okkult handikapstatus i tidsalderen før alle skulle ønske de var Jimi Hendrix.  

2. Maybelle Carter

Å argumentere for at Maybelle Carter er den kvinnelige gitaristen med størst påvirkning på dagens musikk, er enkelt. Hun trakterte alene gitar, banjo og autoharpe for The Carter Family – gruppa som brakte den amerikanske folkemusikken ut til hele folket.

«Mother» Maybelles glimrende gitarspill er, bortsett fra sang, det sentrale instrumentet i musikken The Carter Family skapte i en femti år lang karriere som startet allerede på 1920-tallet. Maybelle har brukt strengene til å fargelegge et enormt skattkammer helt grunnleggende for bluegrass, country, blues, pop og rocken som skulle følge.

«Mamma» Carter har i tillegg hatt en ikke ubetydelig påvirkning også som mora til June Carter og svigermora til Johnny Cash. «The Man in Black» gjorde en rekke av The Carter Familys låter gjennom sin ekstremt innholdsrike karriere, og sang dermed disse kulturskattene inn i millioner av nye ører én, to og tre generasjoner etter at Maybelle Carter plukket opp gitaren. 

1. Sister Rosetta Tharpe

Førsteplassen er for meg ubestridt. Søster Rosetta var et kjernekraftverk av en gitarist. Rosetta var blant spydspissene innen blues og gospel, og en av de viktigste grunnsteinene for musikken som skulle ende opp som rock’n’roll på 50-tallet. En ekte trailblazer, som det heter på sånn passelig godt norsk. Det beste bildet på at Tharpe måtte kjempe seg opp og fram som kvinnelig gitarist, er navnet på hennes fødested: Cotton Plant, Arkansas (!).

For meg er Rosetta også den første skikkelig gode ambassadøren for gitaren som symboliserer rockens råskap bedre enn noen, Gibsons SG-modell, mange år før Tomy Iommi og Angus Young tok gitarspillet videre med denne «djevelhorn-fjøla». Rosetta er å regne som forløperen til Chuck Berry, og en større kompliment enn dét tror jeg ikke er det er mulig å hoste opp.

Det finnes selvsagt en rekke kvinnelige gitarister som er bedre på arpeggioer, tapping og Fandens Shreddemor enn disse 10. Men du utfordres herved til å hoste opp noen som er like rå, og har hatt like stor betydning i en større rocksammenheng. Disse damene brøytet vei, og laget jævlig mye god musikk på veien.

Da gjenstår det bare å plugge i, skru opp til elleve, og gi strengene juling. Ha en god gitarhelg!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.