Trenger ikke noe dilldall å skjule seg bak

Det føles som om Sigrid har dominert norsk pop en god stund allerede. På debutalbumet viser ålesunderen delvis hvorfor.
 
        
            (Foto: Presse)

  Foto: Presse

Det innledende tittelsporet fungerer som friskt klaps på kinnet. Som en dobbel espresso på morgenen, eller en dæsj red bull i drinken idet festen begynner å falme, overfaller Sigrid oss med et herlig refreng. At nær halvparten av låtene på «Sucker Punch» er tidligere singler, svekker riktig nok albumfølelsen. 

Alle oss som har sett Sigrid live, vet at hun er the real deal. Hun trenger ikke noe dilldall å skjule seg bak. 22-åringen har en selvsikker og naturlig fremtoning, og en energi som lokker selv de mest sidrumpa gubbene opp på tærne.

En slik spontan entusiasme utøves kun av mennesker som virkelig elsker hva de holder på med, og Sigrid har i tillegg talentet på plass. Debutplata klarer delvis, men ikke helt, å fange og videreformidle den yndige artistens kraftfulle personlighet. Pulsøkningene kommer ironisk nok oftest når Sigrid velger å roe helt ned.

Produksjonen låter veldig 2019. For mange vil ikke dette være noe på klage på, men metningspunktet for det formelbaserte elektropop-soundet må da snart være nådd? Litt av Sigrids egenart drukner i nå standardiserte og tidvis forutsigbare knep i kontrollrommet. Målet burde heller være å skille seg ut fra alle andre «popdamer med enkelt fornavn».

«Level Up» funker som et lavmælt og fint brekk midtveis i albumet. Sigrid gjør bombastisk stadionpop bedre enn de fleste, men musikken balanserer i løpet av disse tolv låtene helt på grensa til å bli masete. Kanskje nettopp derfor fremstår den nedstrippa, men rå, «In Vain» som platas sterkeste øyeblikk – blant de nye låtene, riktig nok. 

Styrken til gamle hits som «Plot Twist» og «Don’t Kill My Vibe» (ja, den er tatt med her) ligger i at Sigrids vokale melodilinjer driver låtene fremover. I flere av disse tolv sporene fremstår det derimot som om hovedpersonen henger seg på en beat, et riff eller en akkordrekke – i stedet for å la stemmen ta kontroll.

Sigrid har hatt ett fortrinn sammenlignet med de fleste av sine norske popkolleger; hun har skrevet veldig bra låter. Sunnmøringen leverer ferske bevis på at hun fortsatt behersker denne kunsten på debutplata – noe som lover godt for fremtidige singler og album.

Albumet rundes av med en naken, men utrolig kraftfull og vakker, akustisk versjon av 2017-favoritten «Dynamite». Her hører vi hvor utrolig bra denne plata kunne ha blitt, om de involverte (bokstavelig og billedlig talt) tok det litt piano i studio – og ga Sigrid større plass til å uttrykke hvem hun er.