I anledning «Lords of Chaos»-premièren, og tiradene av misnøye spillefilmen har utløst i deler av black metal-miljøet – la oss fokusere litt på et tema som knapt nevnes i den omdiskuterte Hollywood-filmen: Musikken.

Rasismeflørting, fraværende selvironi og Tolken-fjas til side: Det er bedre grunner enn drapene og kirkebrannene på 90-tallet, til at «Norwegian Black Metal» er definert som en egen stil over hele kloden. Sjangerens klassiske album selger fortsatt godt, i alle formater.

Gamle myter og skandaleoppslag er selvsagt ikke hovedårsaken til dette, men den sjokkerende og kompromissløse råskapen i selve musikken. Spennet fra Carpathian Forests motorsagpunk, via Enslaveds vikingfetisjisme, til Dimmu Borgirs «symfomani» er riktig nok enormt.

Ser man på sjangerens beste album, har de fleste allikevel én sak til felles: De ble utgitt på tidlig 90-tall. Man kan nesten argumentere for at den norske svartmetallens gullalder allerede nådde middagshøyden før sjangerens sjefideolog Øystein «Euronymous» ble drept på sensommeren 1993. Da hadde det gått mindre enn to år siden den første fullengderen med «ekte» norsk black metal dukket opp i platehyllene. Flere av bandmedlemmene var fortsatt tenåringer.

1993 var lenge før black metal rakk å bli stuerent blant norske aviskritikere, omtalt som «norsk kultureksport», og hyllet som Norges første egendefinerte sjanger i populærmusikkens historie. Men en stor del av sjangerens norske magnum opus var allerede innspilt eller utgitt. Spoler vi fram til dagens dato, er «True Norwegian Black Metal» å regne som et varemerke på linje med Norvegia, Zalo, Stabburet leverpostei, eller Putti Plutti Pott – alt etter hvilken vinkel man betrakter fenomenet fra. Heldigvis er det mye sort gull å grave i, fra denne norske musikkstilens middagshøyde.

Dette er etter mitt skjønn de 10 beste norske black metal-platene (i synkende rekkefølge, for maksimalt dramatisk hjelp-nå-ender-vi-opp-i-helvete-effekt):

10. ENSLAVED «Frost» (1994)

Utgitt kun et halvår etter langspillerdebuten, ble «Frost» et friskt pust i den tungt ideologiske, nesten formaterte verdenen, av norsk black metal. På tross av at trommene ligger utrolig høyt i miksen, og at den øvrige produksjonen er litt veik, hører man at den purunge Ivar Bjørnson var en riffmester og komponist av rang. Enslaved var også temmelig store fanboys av Odin, som ga sunnhordlendingene en egen identitet som skilte seg fra den nokså påtatte djeveldyrkingen til deres kolleger i Oslo-miljøet. Hvis svartmetallen fra Østlandet var et soundtrack til skogenes nattefrost, var Enslaved lyden av full storm i Vestlandets fjorder.

Enslaveds foregående split-plate sammen med Emperor ville heller ikke vært noen skamplett på en topp 10-liste som denne. Begge fortjener dog en plass med egne, fulle studioalbum – for å ha dratt i og strukket på svartmetallens grenser.

9. GORGOROTH «Under the Sign of Hell» (1997)

Selv om jeg også er svak for forløperne «Antichrist» og «Pentagram» – der Gorgoroth rev skinnet av pølsa som en slags kald og kullsvart versjon av Motörhead – vender jeg oftere tilbake til denne plata. Her leverer gitarist og bandsjef Roger «Infernus» Tiegs et helvetes riff-o-rama, gjennom en ultraintens halvtime med black metal som ikke har vaska seg.

At vokalist Thomas Kronenes brukte det svært uhygieniske artistnavnet Pest, fremstår helt logisk. Han deler ikke akkurat ut velduftende blomsterbuketter med stemmen sin, i løpet av de ni musikalske missilene so sendes av gårde på denne plata. «Under the Sign of Hell» har i tillegg et tilnærmet perfekt sound: Rufsete, men ikke grøtete. Kvast, men ikke skjærende.

8. TAAKE «Noregs Vaapen» (2011)

Etter millenniumsskiftet er Taake bandet som har holdt svartmetallflagget høyest og stoltest. Dette har resultert i flere album som overgår brorparten av musikken utgitt i sjangerens barndom. Soloprosjektet fra bergenseren Ørjan «Hoest» Stedjeberg holder seg tett til norsk black metals «grunnfilosofi». Men i motsetning til hordene av Emperor, Darkthrone og Immortal-kopistene – som har belemret verden med sitt innholdsløse skrammel i et kvart århundre nå – lykkes Taake i å gi sjangeren ny energi.

Stedjeberg er en mesterlig låtskriver, og bruker konsepter på en interessant måte. Små drypp av thrash, klassisk heavy metal, punk og folkemusikk gjør at liksminken aldri stivner i et mimefjes i løpet av «Noregs Vaapen».

7. BURZUM «Burzum» (1992)

Den unge versjonen av undertegnede hadde, la oss si av humanitære årsaker, et problematisk forhold til Burzum på 90-tallet. Men selv om man overhodet ikke deler Varg Vikernes’ menneskesyn, ser man allikevel i ettertid at store deler av musikken han lagde før drapsdommen og fengslingen er knakende god (ref. Knut Hamsun og Michael Jackson). Debutplata er mannevond og barbarisk, men også ganske annerledes enn annen black metal.

På debutplata fungerer synthsporene som velkomne pustepauser mellom et knippe nær sadistiske låter, som toppes av forpinte skrik. Den repeterende, nesten hypnotiske stilen, grenser allikevel faktisk til det behagelige (!). Selve lyden er litt kvassere på de tre platene som kom i kjølvannet av «Burzum», men låter som «My Journey to the Stars» og «Ea, Lord of the Depths» vil være essensielle på enhver samleplate som dokumenterer basisen i norsk black metal.

6. EMPEROR «In the Nightside Eclipse» (1994)

Jada, det finnes også bra symfonisk black metal! Eventuelt «episk», om du vil. Emperor-gjengen var faktisk så progressive at de hadde farger på plateomslagene, og det briljante gitarspillet til frontmann Vegard «Ihsahn» Tveitan kunne få – om noen – matche. Denne plata innrømmer jeg at det tok flere år å komme ordentlig inn i for undertegnede, som (innenfor denne musikkstilen) lider av en ikke ubetydelig synth-skrekk, men det er ingen tvil om a den mer raffinerte og komplekse musikken på denne plata har tålt tidens tann.

Det er dog ingen mangel på råskap på dette albumet, noe jeg savnet litt på den mer striglede, men allment hyllede oppfølgeren «Anthems to the Welkin at Dusk». Utover 90-tallet virket det som om Emperor var gruppa flest ferske band prøvde å etterape. Når man lytter til den melodiske rikdommen på «In the Nightside Eclipse» er det åpenbart hvorfor hordene av copycats var dømt til å mislykket. Verken spilleferdighetene eller stemningen lar seg duplisere. Å kalle dem norsk svartmetalls Morbid Angel er en kompliment uten forbehold.

5. ULVER «Bergtatt» (1995)

Sjangermessig er det helt på grensa å definere «Bergtatt» som black metal, og jeg hører allerede knirkingen av enkelte puristers neserynking i det fjerne. Både på denne debutplata, og i etterkant, er nemlig Ulver et band med fint lite respekt for sjangre. Ryggmargen i musikken på «Bergtatt» består allikevel av black metal.

Oslo-bandet valgte – i motsetning til brorparten av sine kolleger – å fargelegge musikken med trolske, akustiske melodier, og en mengde folkemusikk. Gjengen ledet av den purunge Kristoffer Rygg var ikke redd for å blande litt skjønnhet inn i styggedommen, som er blant grunnene til at «Bergatt» fortsatt låter frisk og original så mange år senere. Musikken hadde en viss mystikk, som ble forsterket av poesien som lånte mye fra norske folkeeventyr. Alt var ikke mørkt og stygt i black metal.

4. DARKTHRONE «Under a Funeral Moon» (1993)

Hvis man vil ha styggedom vet Darkthrone å levere, og «Under a Funeral Moon» er rett kjeller å krype ned i, for en real dose darkness. En sånn passelig klok, noe tykkfallen herremann skrev i 2016 følgende om albumet: «[…] det nærmeste noen har kommet perfekt black metal – selv om musikk aldri skal eller bør være forsøksvis perfekt. Bandet, som på dette tidspunktet var en trio, der Ivar Enger alias Zephyrous alias svartmetallens Syd Barrett var med på gitar, skal visstnok ha jobbet temmelig intensivt med dette låtmaterialet i tilnærmet er års tid – noe som selvfølgelig skinner igjennom.».

«Under a Funeral Moon» har også den beste vokalprestasjonen innen black metal. Stemmen til Nocturno Culto må ha skrellet bort alt av trær og vegetasjon, om han stilte seg opp for å kauke i skogen. For et forbanna råskinn!

3. IMMORTAL «Pure Holocaust» (1993)

De har alltid vært norsk svartmetalls største tegneseriehelter, men Immortal kunne jaggu spelle, i tillegg. Å gjøre narr av at Immortals tekster er sentrert rundt deres egen fantasiverden «Blashyrkh», eller medlemmenes SpinalTap-aktige fremtreden, er enkelt. Men i et snaut tiår leverte kultfigurene Abbath, Demonaz og … flere trommiser album etter album med bunnsolid black metal.

Etter en litt bleik debutplate året før, slapp Immortal virkelig løs helveteshundene på denne oppfølgeren. Soundet er sjeldent muskuløst til å være black metal. Der flere black metal-band lefler med staffasje fra – og klisjéer om – krig, er å lytte til «Pure Holocaust» derimot som å befinne midt i krigen. Bergenserne marsjerer nådeløst fremover, armert med nok blastbeats til å pulverisere de syv fjell. Å være inspirert fra Kiss, fantasilitteratur og øl trenger ikke være så dumt.

2. MAYHEM «De Mysteriis Dom Sathanas» (1993)

Bandet som i størst grad definerer norsk black metal ute i mainstream-verdenen fikk til slutt somlet seg ferdig, gått inn i studio, og spilt inn en fullengder. Utgitt posthumt for Øystein Aarseth sin del, er det lett å skjønne hvorfor fyren omtales som en nestor i miljøet – musikalsk sett, i alle fall. Selv om bandene Aarseth anså som sine arvtakere allerede hadde gitt ut ett, to eller tre (!) album i 1994, er «De Mysteriis Dom Sathanas» sjangerdefinerende. «Freezing Moon» har attpåtil endt opp som signaturlåten for norsk black metal.

Den beste rockmusikken er ofte lyden av ungdommer som ikke aner hva de holder på med. Mayhems debut, den banebrytende mini-LP-en «Deathcrush» (1987), er svartmetallens beste eksempel på dette. «De Mysteriis Dom Sathanas» er på mange måter det motsatte. Lengre tids jag etter perfeksjon resulterte i en bauta av en skive. «Alle» skulle spille inn platene sine i Grieghallen på denne tida, men Mayhem var bandet som fikk det største – om ikke grimmeste – soundet i studioet til Eirik «Pytten» Hundvin.

1. DARKTHRONE «A Blaze in the Northern Sky» (1992)

Selv om det var utrolig fristende å gi førsteplassen til Black Debbaths «Welcome to Norway» (ref: Spellemannprisen 2000), er det ingen vei utenom «A Blaze in the Northern Sky» for undertegnede. Denne plata er det egentlige startskuddet for norsk black metal. Et startskudd ingen skulle klare å toppe, skulle det vise seg. «A Blaze …» ble sluppet to dager før min 12-årsdag, og som veldig mange andre gikk jeg glipp av den da den kom, og måtte ta til takke med å oppdage skiva i ettertid. Det er aldri for sent å oppdage god musikk!

Darkthrones re-debut i primitiv svart-hvitt svartmetall-drakt (etter å ha spilt kompleks death metal på debutplata) er et mesterverk, fra den smått bisarre introen i «Kathaarian Life Code» fram til et særdeles headbanger-vennlig riff runder av «The Pagan Winter». Dette er lyden av en skrubbsulten gjeng som renner over av kreativitet og energi. Bandmedlemmene har selv påpekt at «A Blaze …» ikke er et hundre prosent renraset black metal-album. En bedre, og mer innflytelsesrik, bastard skal du i så fall lete lenge etter.

Epilog: Det er selvfølgelig en rekke glimrende norske album som kunne vært med her, men ikke er black metal nok. I den anledning er «Written in Water» av Ved Buens Ende» og Aura Noirs «Black Thrash Attack» to av flere litt underkommuniserte mesterverk jeg vil gi hederlig omtale og bløtkake pyntet med pentagram og oppnedkors.

Om du velger å se den snart premièreklare «Lords of Chaos», eller ikke: Det kan være greit å være klar over at all mytifiseringen og dramaet rundt norsk black metal har gitt sjangeren enorm publisitet, men også hindret mange i å gi kunsten disse ungdommene i sin tid lagde respekten den fortjener. Ta derfor en tur ned i kjelleren med noe av den beste musikken Norge har produsert. Disse 10 platene er i den anledning helt essensielle.