Først og fremst skal det ikke kimses av Jørgen Nordengs betydning for norskspråklig rap.

For dem av oss som av forskjellige grunner husker 90-tallet, og som i tillegg hørte på norsk hiphop, var det i grunn én eneste artist man forbandt med rap på morsmålet, og det var Ståle Stil. Til nød to, hvis man regnet med pizzafyll-på-boks-gutten eller Gatas Parlament.

Muligens en sannhet med grove modifikasjoner, men samtidig som den svenskspråklige artisten Petter solgte en halv million album i hjemlandet, forholdt de fleste norske rapperne seg til klingende – og tidvis krøkkete – engelsk med østlandsaksent.

Dette var vel å merke før Tungtvanns smått legendariske album «Nord og ned» var med å gjøre norskspråklig rap troverdig og stuerent i 2000.

Det er straks 20 år siden, og mye har forandret seg siden den gang. Tungtvann er for lengst lagt brakk, men Joddski har på ingen måte pensjonert seg, til tross for deltakelsen i Korslaget for noen år tilbake. «Glasshuset morgengry» er faktisk hans åttende (!) album som soloartist, og en overraskende ambisiøs skive som sådan.

Bevæpnet med et knippe gjesteartister og tolv ferske låter, ble skiva spilt inn i Hønsehuset i Bodø, hvor Nordeng spilte inn sine første spor for nesten 25 år siden. Vi snakker altså full sirkel.

Selv har han omtalt albumet som «den ultimate 40-årskrisa på plate», og det kan virke som det er gjort svært få forsøk på å kamuflere de sjangermessige inspirasjonskildene fra 80- og 90-tallet. Som albumtittelen tilsier, er dette også en utilslørt Bodø-hyllest, hvor samplinger av Terje Nilsen, Halvdan Sivertsen, Cobra og June Korneliussen er med på å skape et slør av nostalgi, uten å bli hiphopens svar på god, gammeldags rullator-rock.

Førstekuttet «Kom hjem» setter egentlig standarden ganske greit. Introen starter med ei Asbjørn Krogtoft-sviske, som hentet rett ut av en «Norske favoritter»-LP, før det hviskes om gode klemmer og kjærlighet, og vi snakker altså fortsatt om samme album.

Det tar imidlertid ikke mange sekunder før det hele er umiskjennelig Joddski igjen. Som vanlig er både rappkjeftinga, spissfindigheten og den gjennomgående humoristiske undertonen sterkt til stede, som på «Jævla nordlendinga», en av albumets tekstmessig beste låter. Det samme gjelder «Gutta Boys», en oppvisning i oppløftende og godlynt historiefortelling om litt ærlig polititrøbbel, og som for en eller annen grunn gir assosiasjoner til De La Soul på 90-tallet, helt uten sammenlikning for øvrig.

Albumet inneholder riktignok også noen mer alvorstunge og nedtonede øyeblikk, hvor Joddski viser en mørkere og mer seriøs side av seg selv. Dette gjelder spesielt «Klagesang», som også er basert på flere riff av den nylig avdøde Bodø-musikeren Magnus Bein, og avslutningssporet «Uten stans», hvor noen velvalgte Terje Nilsen-samplinger gjør dysterheten komplett.

Produksjonsmessig er det lite å utsette på «Glasshuset morgengry». Produsent Salvador Sanchez (Dark Side of the Force) har bidratt med et detaljrikt, funky og sofistikert lydbilde, hvor låter à la Blacksheeps-coveren «BOOYAKA BOOYAKA» glimrer med sitt fravær. Som nevnt er det mye åpenbar 90-tallsnostalgi til stede, eksempelvis på «Motherfolkens», hvor klassisk westcoast-hiphop møter synthwave, og på «Mørk», hvor smooth G-funk og rapping om fjæra passer oppsiktsvekkende bra sammen.

Selv om det stort sett er et gjennomført og godt album, er det enkelte låter mot slutten av plata som faller litt i skyggen av resten, og dermed føles overflødige. «Hedersmann» og «Kjærlighet» er kanskje de beste eksemplene på dette, og låter man gjerne skipper etter et par runder.

Uansett er dette av den typen album som vokser litt etter hver gjennomlytting, og som man kjapt får lyst til å høre på nytt igjen. Albumet har nok sine svake øyeblikk, men er heldigvis også veldig bra på sitt beste. Jeg synes Joddski takler 40-årskrisen bra.