Mer luft. Mer lys. Mer av det samme.

Man må virkelig ta hatten av for dette seige bandet, som ufortrødent bare fortsetter å lage og spille inn musikk. Bra er dét!
JACK STILLWATER: Vender ryggen til all kritikk, også den som går på det nye fonogrammets tittel.  
        
            (Foto: Facebook/Jack Stillwater)

JACK STILLWATER: Vender ryggen til all kritikk, også den som går på det nye fonogrammets tittel.   Foto: Facebook/Jack Stillwater

Det er litt surr i den interne databanken, også kjent som hukommelsen, men jeg tror dette er bandets fjerde album, om man regner 2016-utgivelsen «The Farmer Triology» som et regulært album (og det kan man jo). De har alltid hatt noe for seg, denne gjengen, og jeg har personlig beklaget til dem at jeg undervurderte dem da de debuterte med sitt selvtitulerte album for 10, 11 år siden.

Med sin ganske polerte og velspilte variant av americana har de ved hver korsvei tryllet ut en rekke enkeltlåter som er forføreriske og velsmidde. «En countryfisert Tom Petty som backes av Whiskeytown», skrev en relativt oppegående mann da de ga ut andreskiva si, og han må jeg gi rett, da sammenligningene fortsatt gir mening, på en bra måte.

Denne gangen har de fått med seg Bendik Brænne som co-pilot, medlåtskriver og produsent, og det låter da også helt suverent. Førsteinntrykket er et litt lysere og luftigere lydunivers enn sist, men det er ingen overhengende fare for dem som har likt deres uttrykk fra før. Vi hører fortsatt hvem det er vi har med å gjøre her.

Åpningssporet, med den bloodonthetrackske (verdens beste adjektiv!) tittelen «You’re Gonna Make Me Lonesome» er en ganske spretten poplåt, nært beslektet med VUs «Sweet Jane», men plata drar seg fort mer inn i det tradisjonelle terrenget de har oppholdt seg.

«Nothing Good Seems to Come» er fin og høres ut som noe Springsteen post nittitallet kunne gjort (den ødelegges dessverre litt av en altfor lang og monoton utro), mens høydepunktene for min del er «Follow You Down» og «Rebel Heart», særlig sistnevnte, som er ren honning.

Det er bandets kaptein og frontfigur, Dyrøy-mannen Terje Espenes, som er deres viktigste og mest særegne signatur. Han synger sårt og rent, uten at det første føles verken kokett eller påtatt på noe vis.

De elleve låtene er litt ujevne i kvalitet, og særlig et par av mid-tempolåtene kan være vriene å skille fra hverandre. Men dette er et band det alltid er flott å høre noe fra, og setter man sammen det beste fra alle skivene nå, begynner de virkelig å få materiale til et steinsolid livesett. Det gleder jeg meg til å se og høre.

Dog må jeg dele ut et gult kort for tittelen på plata. Den er helt i grenseland for hva vi som nasjon kan leve med.