Musikken hans er lett tilgjengelig, og er en miks av 50’s-rock’n’roll og rockabilly, smeltet inn i catchy garasjepop fra sekstitallet og møkkete soul fra Stax’ bakgård.

Hvis Chris Isaak eller Elvis ble backet av Detroit Cobras eller noe sånn. OK, det hadde kanskje ikke vært beste innsalg for musikksjefen i NRK, men likevel. NRK ville jo i si tid forby Elvis, og har siden jobbet iherdig for å holde rock unna TV.

Uansett, dette er en mann adskillig flere burde stifte musikalsk bekjentskap med. Jeg «oppdaget» ham med skiva «Holly» (2014), hans andre fonogram, og den gang var han mer å regne som et assosiert ekstramedlem og produsent for det tidvis briljante L.A.-bandet Allah-Las.

Waterhouse solo skiller seg derimot ut fra Allah-vennene sine, da særlig soul- og surfelementene hans smøres tjukt utenpå låtene hans, låter som jevnt over holder et fascinerende høyt nivå.

Han er en fabelaktig gitarist, og synger klokkerent og kraftfullt, akkompagnert av et fjellstøtt band, der både blåsere, kordamer og mengder trommer og perk gjør soundet digert og overveldende.

Den nevnte andreplata er eminent, og bedre enn den litt ujevne – debuten, og «den vanskelige tredjeskiva» «Never twice» kom jeg aldri ordentlig helt inn i. På fjerde forsøk er det som han har spilt musikalsk Tetris, der alle komponentene, fra fortreffelig musisering i alle ledd, til låtskriving og produksjon, danner et inntrykk av ei fullstendig og komplett rekke.

Singelen «Song For Winners» har lenge trillet og gått, en hektende og forførende sak, der jeg mistenker ham for å ha hørt på det nokså obskure L.A.-bandet The Human Expression, og deres uimotståelige nugget «Readin’ Your Will», det er iallfall flere tekststrofer der som er klippet ut og limt inn i Waterhouse-låten.

Og slikt er jo helt topp! Stjel gjerne, men husk å stjele fra de beste, og bruk det med kjærlighet. Her er det true love herfra til California. Barytonsaksen gir låten ekstra punch, mer som et ekstra bassinstrument, enn et enerverende treblåserbonanza, et triks som gjentas over hele skiva, også i den sexy «Man Leaves Town», der det groover som bare fy når saksen kicker inn i bunnen.

Nick Waterhouse er en dritbra gitarist, som synger ditto dritbra (hør det utsøkte og hundre prosent troverdige primalskriket i «I Feel an Urge Coming on»), og som også har dreis på låtskriverhåndverket.

Nå er det bare å få ham booket inn på festivaler og gi ham et norsk publikum. Det er en perfekt match, folk vet bare ikke om det. Foreløpig.