Jennys sexy, frekke og flåsete tivoli

Det finnes alt for mange kjedelige artister. Jenny Lewis er ikke en av dem.
PÅ LINJA: – Hei Ringo, Beck og Benmont! Jeg har nettopp giitt Ryan fyken, så kan dere stikke innom en tur, spør Jenny Lewis. 
        
            (Foto: Presse)

PÅ LINJA: – Hei Ringo, Beck og Benmont! Jeg har nettopp giitt Ryan fyken, så kan dere stikke innom en tur, spør Jenny Lewis.  Foto: Presse

Jenny Lewis har gått en kronglete vei siden oppstarten med de alternative rockerne Rilo Kiley for 20 år siden. Det har vært en underholdende ekspedisjon, med mye god musikk langs stien.

Lewis har allikevel ikke helt klart å følge opp sin mesterlige solodebut «Rabbit Fur Coat» (2006). Men etter å ha sluppet ut litt damp gjennom det snodige trio-prosjektet Nice As Fuck, er californieren nå farlig nær å toppe seg selv på sitt fjerde regulære soloalbum «On the Line».

Sjelden er linken mellom artistens personlighet og musikken like grunnleggende, som hos Jenny Lewis. Etter en barndom som skuespiller i en rekke store TV-serier, spiller hun nå den ultimate karakteren: Seg selv.

43-åringen er sexy, frekk, flåsete, full av attitude, og ubehagelig direkte i sine beskrivelser av seg selv. Hun veksler uten forvarsel fra kul diva til usikker «damsel-in-distress». I det ene øyeblikket slenger hun med leppa, i det neste uttrykker hun en desperat lengsel, uten spor av ironisk distanse. Lewis kroppstakler da også sitt eget janusansikt i «Party Clown», mens spøkelser etter bruddet med hennes mangeårige partner Jonathan Rice også dukker opp i flere låter. 

Det er en tydelig «Imagine»-vibb over det pianodrevne åpningssporet «Heads Gonna Roll». Eks-Beatles-referansene stopper ikke der, da Liverpools rytmebaron nummer én – Ringo Starr – gjør en gjesteopptreden bak slagverket.

Ringo er ikke den eneste gammelhunden som kommer løpende når frøken Lewis plystrer. Etter den siste tids ekle anklager, hører riktig nok Ryan Adams hjemme både i grisebingen og hundehuset. Som på Lewis’ forrige plate legger den tidligere Whiskeytown-sjefen igjen en riktig så lekker signatur fra produsentstolen på halvparten av «On the Line».

Da Adams og Lewis brått avsluttet samarbeidet midtveis i innspillinga, hentet sistnevnte like godt inn Beck for å produsere resten. Nevnte jeg at superprodusent Don Was også har fingrene oppi den musikalske salaten? Ikke rart plata er lekker og innbydende.

De musikalske referansene i stor grad de samme som på Lewis’ delvis briljante forløper «The Voyager». Miksen av country, gospel og soul fra debutplata er for lengst erstattet av pop biffet opp med stadionrock-muskler. Dette er musikk for folk som setter pris på både Tom Petty og pre-elektro-utgaven av Taylor Swift. 

Det hele låter classic, lekkert og svært. Lewis har valgt å stille ut kløfta på albumcoveret, men lydbildet på skiva har også plenty av «junk in the trunk». Bassen og trommene er like dominerende som i en hip hop-produksjon, som gir et tungt og tøft resultat. Sessiontrommisen over alle, Jim Keltner, er sjeldent hard på labben – og gir musikken en egen form for autoritet.  

Fokuset på beaten er tydeligst på platas beste spor, «Little White Dove». Den blytunge sørstatsfunken er måteholdent arrangert, som gir Heartbreakers-helten Benmont Tench plass nok til å briljere noe helt enormt med sine tangenter.

Å lage uforutsigbare poplåter i klassisk format er ikke lett i 2019, men Jenny Lewis mestrer denne mystiske heksekunsten. I en fauna fylt opp av altfor mange kjedelige artister, skal vi sette ekstra pris på Jenny Lewis. Når hun inviterer til musikalsk tivoli, er det bare å kaste seg på karusellen.