Helvetesporten til nirvana

Dette er på mange måter en vaskeekte nisjeutgivelse. Typen man får tips om i lukkede nettforum, som dyrkes av en «utvalgt» gruppe.
Promobilder er ikke styrken til enmannsbandet Funereal Presence, tør vi påstå.  (Foto: Jessica Corso)

Promobilder er ikke styrken til enmannsbandet Funereal Presence, tør vi påstå.  Foto: Jessica Corso

1 / 1

Lyssky metal-mystikk har kun en verdi dersom musikken faktisk er noe tess. Og grunnen til å dra «Achatius» fram i lyset, er at denne på alle måter obskure utgivelsen i en snau måned har dominert undertegnedes lyttemønster. Jeg har blitt hekta – og hemmeligheter er uansett oppskrytt.

Bak det New York-baserte enmannsprosjektet Funereal Presence skjuler det seg en herre ved navn Mattias Müller, som foretrekker det hakket fjongere aliaset Bestial Devotion. Sjelden har merkelappen «multitalent» passet bedre, i og med at denne slu kisen etter sigende har gjort all jobben sjøl på sitt album nummer to. 

Bestående av fire låter, som alle er mellom elleve og fjorten (!) minutter, fremstår ikke «Achatius» som noen enkel plate å komme inn i. Sannheten er at dette tilsynelatende frastøtende dypdykket ned i Beelsebubs binge har plenty av iørefallende riff, av typen som fester solide kroker i hjernen din.

Müller skaper her sin egen lille eventyrverden, og sprer den utover femti begivenhetsrike minutter. Enhver dristig sjel som finner nøkkelen til Funereal Presence sin helvetesport, vil finne et nirvana av fylt av godsaker på innsiden.

Musikken er kald og brutal, men også langt mer fargerik enn brorparten av puristisk svartmetall – der et svart-hvitt fokus er punkt nummer én i bruksanvisninga. Å avskrive Funereal Presence som retro blir skivebom, i og med at dette albumet er progressivt, i ordets sanne betydning.

Black metal danner utgangspunktet, men sjangerens storebror thrash og stamfar heavy metal er også viktige komponenter i Funereal Presences infernalske kompott. Låtene veksler fra nådeløs brutalitet til strålende skjønnhet. «Melodiøs» ekstremmetall er noe jeg ofte sliter med, men Funereal Presence er melodiøse på rett måte. Det er null «showboating» her – instrumentene brukes (i god, gammel black metal-ånd) kun til å forsterke følelsen, samt justere intensiteten, i musikken.

I partiene der Funereal Presence stuper inn i blastbeat-modus, domineres hele soundet av trommene – og i særdeleshet den sjeldent tunge basstromma. Ved første gjennomlytting føltes dette litt overdrevet, men det gir en naturlig intensitet jeg ofte savner i moderne ekstremmetal – som ofte er like destillert, som produsert. Hvis man tåler smerten i å bli hamret løs på, blir belønningen ekstra søt idet musikken slipper strupetaket, senker tempoet, og sprøyter en dose nydelig melodi rett inn i lytterens hovedpulsåre.    

Gitarspillet gir mye glede i løpet av «Achiatus». Funereal Presence tar et enormt rikt arsenal i bruk, på riff-fronten. Innledningen av spor nummer to låter som Iron Maiden – vel å merke hvis man vrir tvillinggitarene til Murray/Smith ned i et bisart, forpint og tilnærmet atonalt inferno. Energien og groovet oser av bekmørk punk, mens de barokke, akustiske passasjene fremstår som originale.

Den beste musikken er typen som ikke helt lar seg forklare. «Achiatus» er et glimrende eksempel på dette. I ett av mange gjenhør tenkte jeg: «Hvordan i helvete lager man musikk som dette?». Undertegnedes første toppscore på albumfronten i 2019 kommer også med en advarsel: Første lytt er gratis, men du kan bli avhengig.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.