Jeg tør å påstå at Karpe kanskje er et av Norges aller største liveband og det er derfor ikke overraskende at de klarer å fylle The Edge til randen både tirsdagen og onsdagen rett etter påske. Et kunststykke som ikke er mange forunt.

Men Karpe er ekstremt heldige med fansen sine. De spiser alle deres konsepter rått og blir med på den ene reisen etter den andre, uten å sette spørsmålstegn ved det. Trolig fordi duoen har musikk av en så høy kunstnerisk kvalitet og er såpass dyktige live at man til enhver tid er i trygge hender.

For i tillegg til kontinuerlig å ta i bruk kloke grep for å fornye seg selv og musikken sin, og dermed alltid holde seg relevant, har de et enormt nedslagsfelt i den norske befolkningen. Under konserten tirsdag kveld kunne man hovedsakelig finne yngre mennesker blant publikum, men også en bestemor eller to og en hel del «hvite menn som pusher 50». Alle sang med. Uten unntak. Og fra start.

I motsetning til deres «Heisann Montebello»-turne fra 2016, hvor de blant annet spilte på Driv i Tromsø, er dette et intimt klubbkonsept hvor publikum nesten puster i nakken på duoen. Det er en 360-graders scene, plassert som en boksering midt i lokalet, hvor musikerne står på yttersiden av ringen i hvert sitt «hjørne».

Der jeg sist gang, i 2016, følte at jeg var på et vekkelsesmøte hvor Karpe (da med Diem i navnet) predikerte og vi lyttet, er menigheten – beklager – publikum, nå med på prekenen fra første sekund.

Det er ikke noe vorspiel eller oppvarming. De starter rett på, hardt og brutalt, med låten «Zalil» fra deres siste albumkonsept, den nesten 30 minutter «SAS PLUS/SAS PUSSY» som du må høre i ett, om du ikke er villig til å spole på gamlemåten. Det er hovedsakelig fra denne utgivelsen og den forrige, nevnte «Heisann Montebello» vi skal høre låter fra i kveld.

Det går ikke mange minuttene før salen involveres. Vi skal huke oss ned og hoppe. I første låt, og det gjør folk. Når Magdi sier «hopp» så hopper man.

For der de tidligere har måtte varme opp publikum før de begynte med allsangen, trenger de ikke det lenger. Man skulle tro at det trengtes litt mer «smurning» før man kauket «spiser heller bacon, drikker heller mensen» og under «Toyotaen til Magdi» og «jeg bruker ikke kondom, og hvis jeg bruker, jeg bruker magnum» og at et en forholdsvis ny utgivelse skulle føles fremmed i munnen. Det gjør det ikke.

De snakker også med oss. Ingen kan kalle Karpe arrogante, selv om de har et slags good cop, bad cop-spill gående. I alle fall i starten, hvor Chirag, i sort antrekk for anledningen holder seg mer i bakgrunnen og ikke sier så mye. Det skal endre seg etter hvert. De snakker om den gangen da de spilte på Tvibit første gang i Tromsø og lå på en tjukkas. Den gangen da man var litt usikker på forskjellen mellom de og Erik og Kriss (noen som husker de to?). Slik er det ikke nå lenger.

Første halvdel av konserter er Magdis. I en slags rusten rosa dress med det som ser ut som et flybelte på midten, trolig et nikk til nevnte SAS-utgivelse, hopper han rundt over hele scenen og blant publikum. Ser oss midt i øynene og oser av energi. På den fantastiske låten «Moscot & Dior» nærmest spytter han ut ordene og leverer en kraftsalve hvor han skriker at man må se på ham, og det gjør vi. Det er umulig å la være.

Så kommer Chirag på banen igjen, med «Spis din syvende sans». Han tar med seg en lokal fyr på scenen som overraskende nok kan hele låten, og hele sekvensen er så sjarmerende at nevnte bestemødre smelter ned i rødvinsglasset.

I tillegg har de med seg det unge talentet Isah som gir et sårbart tilskudd til konserten. Han synger ekstremt vakkert og nedstrippet, og det fungerer utmerket live til den mer røffe og dynamiske duoen.

Selv om det nye albumet er spekket med enkeltstående hits, er det likevel "Lett å være rebell i kjellerleiligheten din" som fortsatt står igjen som Karpes beste og sterkeste låt, både live og på plate. Teksten er så sterk at jeg merker folk tenker over den i det de tar ordene i sin munn og det er umulig å ikke reflektere over hva det er man synger. Det er også her Karpe er på sitt aller beste.

Konserten på Edge beviser nok en gang hvor ekstremt gode de to er live og at de aldri overlater noe til tilfeldighetene. I norsk sammenheng er Karpe som toppidrettsutøvere å regne, og da passer det utmerket å ta oss med inn i bokseringen.