Den rødhåra ildkula fra Målselv er nå å regne som en rutinert artist, og selv om Solheim er mer produktiv enn de fleste leverer hun aldri et utvannet produkt. På «Road Back to Ruin» tar frontkvinnen og kompani i tillegg noen dristige steg langt ut av bluesrocken som definerte Pristine i bandets formative år.

Det siste tiåret har bandet med opphav i Tromsø vært å regne som en motvekt til musikken presentert via radio og bransjekurerte spillelister. I en norsk rockscene dominert av ullgenser-indie og nokså tynn suppe, har Pristine derimot kokt smakfull kraft på rockens røtter. På sitt femte album – og andre fullengder på det uavhengige, tyske gigantselskapet Nuclear Blast – er «kraft» fortsatt et av nøkkelordene. Det er kraft i hver dråpe svette som treffer gulvet i løpet av platas 55 minutter.

Karakteren og schwungen i Solheims fysiske instrument er nok en gang stor nok til å bryte gjennom, og dominere, den massive veggen av lyd kompet pumper ut. Etter tidligere å ha vist seg som en glimrende bluessanger, står stemmen hennes heller ikke tilbake for de største vokalistene i den beslektede hardrocken.

Trommis Ottar Tøllefsen, bassist Gustav Eidsvik og gitarist Espen Jakobsen utgjør et musikalsk kjernekraftverk. Samspillet, som inneholder kombinasjonen av primal groove og følsomme finesser, gir Pristine-kjerra både motorkraft og Wunderbaum. Å ha denne trioen i ryggen må gi betydelig trygghet og selvtillit for enhver frontkvinne eller -mann.

Hvorfor Anders Oskals orgel ofte skyves nesten helt ut over lydbildets sidelinje, forstår jeg derimot ikke. Tangentspillet er lekkert, og den varme Hammond-lyden setter farge på partiene der Oskal skyves fram i spotlighten.

Tittelsporet er en seig og fin sak, med et mellomspill som dunster av Black Sabbath. Den sløye boogien i «Bluebird» blir mer forutsigbar, og sulten etter akkurat denne typen rock har blitt mettet av Rival Sons de siste årene, kjenner jeg. De øvrige låtene representerer forskjellige grader av «noe nytt» i Pristine-sammenheng.

Den mer spretne, Rolling Stones-inspirerte «Landslide» tilfører nødvendig energi. Her imponerer virkelig gitarist Jakobsen med rytmisk og rå riffing i skjæringspunktet mellom Jimi Hendrix og Stevie Ray Vaughan. Jeg liker også den enkle, kontante «Pioneer», der Solheim hyller kvinnelige foregangsfigurer.

Totalt sett fremstår produksjonen som temmelig standard. Den Led Zeppelinske balladen «Cause and Effect» legger nemlig lista veldig høyt, med et voldsomt fint strykearrangement signert den unge og særs dyktige Tromsø-komponisten Alexander Aarøen Pedersen. Ellers låter det bra, men der selve låtene har stor variasjon savner jeg lignende overraskelser i selve soundet.

Sjangerbredden på «Road Back to Ruin» er større enn på tidligere Pristine-plater. Dette føles befriende, da det er grenser for hvor interessant tradisjonell bluesrock er i lengden. Så skal det sies at låtene kommer rullende i noe schizofren rekkefølge, der countryballaden «Your Song» avløses av platas mest punka spor, «Dead End».

Å avslutte et album med spilletid på an snau time med langt, gitarsolo-dominert livespor føles også unødvendig. Slikt kan man spare til konsertene – som i Pristines tilfelle bør bli interessante, med den varierte menyen av rock de nå har å by på etter album nummer fem.

data-type="a" data-id="102820584">