På den amerikanske singer-songwriterens tredje album avløses solrik energi med deilig, mollstemt kveldbris. Der countryrock ofte har en tendens til å bli noe sidrumpa, holder Spence oss på kanten av stolsetet. Flere av låtene på «Mint Condition» vil jeg attpåtil kalle dansbare.
Den Virginia-fødte artisten synger som om hun står tærne albumets galopperende åpningsspor «What You Don’t Know», og den poppa «Who’s Gonna Make My Mistakes» er sjeldent spretten.
Og godt er dét. I en sjanger med en overflod av middelmådig gubbesutring, er spretne damer som et friskt påfyll av sjampanje i den litt daffe appelsinjuicen.
Spence er god også når hun går ned i ballademodus. Melodiene er uforutsigbare, og hun unngår americanasjangerens mest typiske autopilot-fraseringer.
Hun har en av disse virkelig fine stemmene, med både «natt og dag»-kvaliteter. Når backingbandet svinger pisken spytter Spence ut ordene med fremoverlent selvtillit, og plenty av sass. Når det er tid for å vri ut tårevåte ballader fremstår hun derimot uskyldsren, usikker og tander som et barn.
I rockmodus låter Spence som søsteren født mellom Juliana Hatfield og Kathleen Edwards, mens jeg får en ung Emmylou Harris-vibb når sølvstrupen er i det såre og introverte hjørnet (og er det ikke selveste Emmylou som gjør en liten gjesteopptreden på sistesporet?).
Å ha to musikalske ansikter er helt topp, dersom man kler begge. Musikken til Spence har i tillegg en kvalitet jeg ofte savner i denne sjangeren: Temperament.
Som låtskriver har Spence mange av de samme kvalitetene som Jason Isbell. Begge bruker en trygg og tradisjonell grunnmur, men dekorerer fasaden med så mye personlighet og fantasi at de skiller seg ut i rekka av generisk countryrock og americana.
Spences feminine touch er også et ess i ermet. I løpet av låter som «Who Are You», «Sit Here and Love Me» og «Song About a City» får man et instinktivt ønske om å trøste henne, og dele ut en god, gammeldags lusing til han fæle fjompen som satte henne i dette emosjonelle uføret.
Det avsluttende tittelsporet er blant platas sterkeste øyeblikk. Her presser Spence virkelig ut sin indre Springsteen. Man ser låtens karakterer tydelig for seg, og identifiserer seg øyeblikkelig med deres hengivenhet, i Spence sin mesterlige romantisering av kjærlighetens normaltilstand.
En solid dose anerkjennelse sendes også til produsent Dan Knobler, som er et nytt bekjentskap for min del. Knobler skreddersyr soundet og instrumenteringen enkeltlåtene krever, i stedet for å bli i overkant smart, og fremheve unødvendige detaljer – i typisk «superprodusent»-stil. Denne plata er på ingen måte minimalistisk, men Caroline Spences hovedrolle får mye subtil drahjelp fra medspillerne som disiplinert holder sine posisjoner i kulissene.
«Mint Condition» er et album av typen som fanger interessen, men ikke sjokkerer eller blender deg ved første møte. Låtene setter seg enda bedre for hvert gjenhør, og holder seg i mine ører i «mint» tilstand.
Caroline Spence spiller på Amtmandens i Tromsø 13. november.
data-type="a" data-id="108382873">
