Platetittelens referanse til psykedeliske stoffer er åpenbar, men mer interessant er det at «Triprapport» fungerer som en reise inn i hodet på en av Skandinavias mest talentfulle, kompromissløse og fargerike artister de siste 20 årene: Uffe Lorenzen.
Han er en sann original, Lorenzen. Baby Woodrose- og Spids Nøgenhat-sjefens andre plate under eget navn er både en variert og homogen affære. Der den flotte debuten «Galmandsværk» hørtes ut som en samling av vidt forskjellige stjernebilder, holder Lorenzen lytteren fastspent inne i ett og samme romfartøy gjennom hele «Triprapport».
Den store dansken lager en hundre prosent særegen miks av psykedelia og folk. Låtene er utrolig elastisk i form og innhold, samtidig som musikken har en rød tråd.
Han er åpenbart inspirert av nevnte sjangre, men er ikke lojal til dem. Det analoge soundet låner mye fra sent 60- og tidlig 70-tall, men selv om Lorenzen åpenbart er besatt av diverse lydeffekter, er det selve feelingen som er i fokus.
Lorenzen har mye personlighet å fylle låtene sine med, og han synger og spiller med utrolig høy intensitet. Musikken oser av passion, og selv om innspillingen har en aura av løssluppenhet, er det musikalske fokuset som en laserstråle rett i panna. Med sin lyse, karaktersterke stemme veksler han mellom å spytte ut ordene med stor aggressivitet i ett øyeblikk, for så å trille ut myke, delikate harmonier i det neste.
Samtlige låter på skiva ble skrevet under en toukers periode, der Lorenzen isolerte seg i et lånt sommerhus, med psykedelisk sopp som en del av menyen. Låtene er allikevel langt mindre progressive i formen enn de mest tøylesløse sidene av andre Lorenzen-prosjekt som Dragontears og Spids Nøgenhat. Det er litt «dronefaktor» å spore på et par av låtene på «Triprapport», men nok en gang viser dansken hvilken mester han er innenfor de mer tradisjonelle vers-refreng-rammene.
Plata innledes av «Psykonauten», der 12-strengers akustisk gitar, fuzzbass, theremin og orgel smeltes sammen til en kosmisk masse av ypperlig melodi. Trippen er øyeblikkelig i gang, og Lorenzens slipper ikke taket i løpet av sin åtte låter lange reise.
Tittelsporet er en groovy rocker, der kun perkusjonen og gitarene skiller den fra en fullblods Baby Woodrose-klassiker. Den trolske og mørke «Lille Fugl» er platas kanskje vakreste låt, mens «Floden» er lydsporet til en hippiefest man faktisk kunne tenke seg å delta på.
Lorenzens tolkning av Hans Vindings «Hallo, hallo frøken» fungerer som en perfekt avslutning på albumet. Den vakre, durstemte melodien bringer beina trygt og komfortabelt tilbake på jorda, etter mange sterke inntrykk i løpet av en halvtimes tur ut i verdensrommet – med den psykedeliske trollmannen bak spakene.
Uffe Lorenzen er en mann med en definert smak og stil som hans fans kjenner igjen på ett hundredels sekund. Dansken evner allikevel å overraske for hver nye utgivelse. Måtte hans neste tripp også resultere i en rapport med like mye vellyd.
data-type="a" data-id="105767950">
