I disse flyktige, skippekåte og flyktige strømmetider kan det være greit å minne seg selv på hvordan man før hørte på musikk, der man tvang seg gjennom flere runder med lyttinger på skiver før man landet på en konklusjon.

Prosessen var seigere, man var mindre bastant, og ga skiver betydelig flere sjanser, både av økonomiske årsaker, samt at tilgangen på musikk var mye mer begrenset.

Var det attpåtil en artist man fra før holdt høyt, var det nesten ikke grenser for hvor mye man hardt prøvde å overbevise seg selv om at det var gull der inne et sted, selv om det hørtes ut som grus og småstein ved første, andre, tredje og sjuende runde.

Slik klarte man å knekke skiver man først opplevde som rare og/eller utilgjengelige. Det var fint, men tidkrevende.

Kevin Morby har gitt oss masse gull, først gjennom deltagelse på de fire første skivene til det småskakke og framifrå folkbandet The Woods (de holder fortsatt på uten ham), og dernest med like mange og ditto framifrå soloskiver, med «Singing Saw» (2016) som et foreløpig høydepunkt.

Anmeldelse av «Singing Saw»: «Prikker inn toppformen»

Låten «I Have Been to the Mountain» er en av de beste og mest hektende låtene jeg har hørt på i inneværende tiår. Den rullende bassen, de crispy gitarene, de nydelige gospelkoringene. Ellevilt bra. Se den temmelig speisa videoen for å bli overbevist:

I fjor spilte han på Buktafestivalen, og det var dessverre en skuffelse, der mye surr, snåle låtvalg og dårlig utnytting av tilmålt tid preget den temmelig forglemmelige seansen. Men jeg hører stadig på skivene, så konserten hadde heldigvis ingen tilbakevirkende kraft, det skulle tatt seg ut.

Les anmeldelse av konserten: «En forglemmelig og skuffende affære»

«Oh My God» er hans femte soloskive, og han har nå en større solokatalog enn de fire han gjorde sammen med Woods.

Denne gangen har han tonet det hele ganske ned, med ei skive han selv har kalt en et «ikke-religiøst, religiøst album», en selvmotsigelse som gir masse mening, og som passer perfekt for en lytter som bærer i seg en stor svakhet for gospelelementer i musikken, men som har til gode å se lyset i åndelig forstand.

Gospel som musikkform, hvilke religiøse eller ikke religiøse referanser en har, bærer i seg en desperasjon og grunnleggende lidenskap andre sliter med å nå opp til, og brukt rett (etter egen smak) er det helt suverent.

På «Oh My God» loser Morby oss gjennom 50 minutter, fordelt over 14 spor, der gospelen ligger tjukt utpå og i bakgrunnen, i tillegg til hans evig tilstedeværelse av Velvet/Reed-drypp. Låtene er saktegående, og duver fint fremover på ei skive som etter noen runder (nettopp!) skiller ut avhengighetsdannende lim, som gjør deg lysten på stadig mer.

Plata er mindre gitartung, kompensert med utstrakt bruk av piano og forsiktige blåsere. Likevel er det flere både riff og kollasjer fra Fenderen til den eminente Meg Duffy, så bare slapp av, gamle Morby-purister.

Det har blitt ei flott plate, dette, uten at den når de største høydene på forgjengeren, men der bunnpunktene er fraværende, og der låtene sakte og sikkert sniker seg inn og nekter å forlate hodet.

Han fortsetter å forundre og trollbinde, den godeste Morby. Var veldig klar på at dette var en flat firer, men vipper den opp til en (foreløpig) svak femmer.