Briljant eller rørete? Vær så god, her har du begge deler.

The National gaper over mye på sitt åttende album. For mye.
 

Skivene til The National er i utgangspunktet ganske tungtfordøyende, og det har ikke blitt noe lettere med årene.

Det er så mange lag som må trenges gjennom før man får fatt på materien, at lyttesesjonene med nytt materiale fra dem kan være ganske krevende. I dagens strømme- og skippe-univers kan det være sunt med litt påtvungen tålmodighet.

«I Am Easy to Find», hvis tittel antyder det motsatte, er deres åttende fullengder, men ikke bare dét. For å gjøre forvirringen komplett, er dette også tittelen på en 24 minutters kortfilm med den svenske skuespilleren Alicia Vikander, regissert av Mike Mills (nei, ikke bassisten i R.E.M.), som supplerer «soundtracket».

Disse skal ideelt sett sees og høres sammen, til en slags opphøyd og større enhet. The Nationals frontfigur, Matt Berninger, sier at det visuelle parallellkunstverket ikke var noen bestemt idé, men at han og Mills kreerte det sammen etter innfallsmetoden, at det liksom bare ble slik.

Nuvel. Da undertegnede er temmelig svak på kulturell multitasking, er denne anmeldelsen utelukkende basert på musikken, uten visuelle anekdoter og den samtitlede kortfilmens oppklarende effekt. Hilsen Egon (93).

«I Am Easy to Find» er umiskjennelig The National, og vil neppe sjokkere gamle fans, støte fra seg nye eller starte voldsomme diskusjoner i interne fanfora. Låtene varierer fra mørke og konvensjonelle poplåter til mer intrikate og kaotiske lydskisser, hele tiden bygget rundt den lett formiddagsbrisne vokalen til Berninger.

Denne gangen er det også hentet inn en rekke andrevokalister, herunder seks forskjellige kvinner som Lisa Hannigan, Gail Ann Dorsey, Mina Tindle, Sharon Van Etten, Kate Stables, og ungdomskoret The Brooklyn Youth Chorus. Det funker fint, og gir låtene ekstra næring og variasjon, selv om The Nationals sedvanlige avtrykk hele tiden settes over soundet.

Åpningssporet er en litt hakkete og rørete oppstart, der vokalen til multitalentet Gail Ann Dorsey (mest kjent som bassist i Bowies band) dype stemme binder galskapen sammen. Det er flere, og litt for mange, av disse låtene, sanger jeg av erfaring ender opp med å skippe utålmodig, tross iherdige forsøk på å trenge inn i kjernen. «The Pull of You» er en i samme kategori, med en framifrå Sharon Von Etten som lydlim, der Berninger vekselvis mumler, snøvler og synger til Bryan Devendorfs intrikate trommer.

Devendorfs traktering av trommene er for øvrig et av bandets beste og mest markante kjennetegn. Man kunne gjenkjent hans trommespill midt blant parader av nesten ugjennomtrengelige lydvegger av korpstrommer og amboltklang, og slik er det også live.

Og det er masse bra her også, for all del. «Roman Holiday» er finfin, og den 6:45 lange og smått sakrale «Not in Kansas» er svimlende vakker, der Aaron Dessners tandre énstrengsriff er melodiens bærebjelke, superbt løftet opp av vakkert pikekor i låtens midtre partier.

Platas mest klassisk nationalistiske (ping!) låt er den mekaniske og svevende «Hey Rosey», ifølge Berningers mest intense forsøk på å være Nick Cave, Tom Waits eller Leonard Cohen. Intet mindre, men den låter åkkesom mer The National enn noen av dem.

Det tar tid å bli kjent med disse The National-skivene, og jeg veksler mellom å bli irritert over uforløste forsøk på smart eleganse og innertiere til å dåne av. Platas 64 minutter gir av begge kategorier, men hadde helt klart vunnet på en 15-20-minutters nedskrelling. Kanskje de brikkene faller på plass om man ser «filmen»? Mon dét. Som ren lytteopplevelse blir det i overkant sprikende åkkesom.