Ezra Koenig er sannsynligvis den mest intelligente musikeren som ble fostret i det man kan kalle «Pitchfork-æraen» i amerikansk musikk. (Vi kan si at den går mot slutten nå, kan vi ikke? Den varte sannelig usedvanlig lenge).

Han har jo papirer på det og greier. Koenig studerte litteratur ved «ivy league»-universitetet Columbia, vet du. Det kommer alltid opp når noen skal kjefte på ham. Som om det å være smart skulle være et handikap når musikk skal komponeres.

Viktigere enn diplomer er for så vidt Koenigs kulturelle glupskhet. Koening er 35, men har oversikten til et menneske som har studert musikk i et helt, langt liv. Det er også mistenkelig, mener noen.

Kort sagt: Ting holdes mot Ezra Koenig, og da spesielt av folk man skulle anta var hans egne – «indie»-mennesker med høyere utdannelse og liberal livsanskuelse. Kritikken mot ham kan minne om den som i årenes løp er blitt Paul Simon til del: Du er for lur til å mene det! Det ligger en ubehagelig eim av omvendte (?) fordommer i dette.

Koenig er smart nok til å skjønne mekanismen, og bidrar gjerne med bensin til bålet. Én av sangene på dette albumet – Vampire Weekends første på seks år, og egentlig for et Koenig-soloalbum å regne – heter «Unbearably White». Og albumtittelen? Kan du forestille deg en mer «øvre middelklasse»-tittel enn den? Det schtøgge plateomslaget ser ut som en UNICEF-plakat eller en Benetton-reklame, utarbeidet på Madison Avenue i 1987.

Slik må man regne med fra en mann som albumdebuterte, i 2008, med et album som var stenket i afrikanske impulser – highlife­gitarer og afropoprytmer – og syntes å ha kommet over disse via Paul Simons «Graceland» (1986). I disse appropriasjonsdebatt-tider er det egentlig et under at Koenig ikke er blitt kjeppjaget ut av internett.

Personlig er jeg glad for at han ikke bøyer av. Jeg er for appropriasjon og kulturell krysspollinering. Deri ligger hele historien om amerikansk musikk.

Nuvel. Det var «Father Of The Bride», ja. Seks år siden sist og det eksperimentelle, noe klaustrofobiske «Modern Vampires Of The City». Siden da har Koenigs høyre hånd, Rostam Batmanglij, forlatt bandet (han bidrar fortsatt litt). Koenig selv – en typisk østkysttype – har flyttet til Los Angeles og fått barn med kjæresten Rashida Jones (skuespilleren).

Disse begivenhetene har satt sine spor på «Father Of Bride», som er solskinnspop på overflaten og full av fremtidsfrykt under den. Det er musikken til en fyr som nyter det fine været, etter eget utsagn inspirert av alt fra Kacey Musgraves, en viss «jamband»-sensibilitet og countryduettene til Loretta Lynn og Conway Twitty.

Og det er ordene til en mann som, etter at han er blitt far, har begynt å tenke svært mye på hvor truende uforutsigbar nasjonen hans, og kloden for øvrig, føles i 2019. Én av tingene Koenig har kreditert Musgraves for, er at hun ga ham lyst til å skrive tekster som hørtes ut som de kom fra én spesifikk avsender. Og slik oppleves det. Koenigs tekster er fremdeles fulle av allusjoner og lag – litteraturstudenten i ham lever og har det vel på vestkysten. Men det føles hele tiden som det er han som synger til oss nå. Og han er bekymret.

En av de beste ideene han har hatt, er å invitere Danielle Haim til å synge duett med ham på tre av sangene, og ellers dukke opp med jevne mellomrom som kor- eller støttestemme. Det er her Loretta & Conway og June & Johnny og Tammy & George kommer inn. Effekten er at «Father Of The Bride» føles som en dialog mellom to kjærester som nylig har gjort noe dramatisk og forpliktende. Nemlig fått barn. Nå kverner og freser det godt i hodet til pappa. Kommer forholdet til å overleve? Og kommer det til å finnes en fremtid for barnet?

Albumet preges av en følelse av at en mindre komplisert del av livet, er over, og at bakken under føttene er begynt å skjelve faretruende (det hender at den gjør det i Los Angeles). «I thought that I was free of all that questionin’ / But every time a problem ends, another one begins», synger Koenig i en av platens mest rett-frem tekstlinjer. Det er en beskrivelse av det å bli voksen så god som noen.

Klimakrise. En vaskeekte idiot i Det hvite hus. Unge som utdanner seg til livslang ledighet. Twitter finnes fortsatt. Problemene er ekte, og det ser så dårlig ut at Koenig er nødt til å sitere seg selv: «I don’t wanna live like this, but I don’t wanna die». Til syvende og sist finner han påfyll nok til å gi fremtiden en sjanse. «Father Of The Bride» er ikke noe deppealbum, nei. Dypt bekymret bare, og med rette.

Folk som ikke er opptatt av tekster – og det er vel de fleste, egentlig – trenger ikke å bry seg så mye om alt det der. Musikken forteller som antydet en annen historie. Den er ikke nødvendigvis mindre komplisert enn den har vært før. Men den høres definitivt lettere og mer ubesværet ut.

«Father Of The Bride» er et dobbeltalbum, hva nå enn det betyr i våre dager, og lener seg på dette formatets ganske unike karakteristikk: Alle de 18 sangene er ikke fantastiske, og trenger ikke å være det heller (hvem liker «Piggies»?).

Men alle har noe ved seg, og halvparten er av singelkvalitet (igjen: hva nå enn det betyr i våre dager). Det oser håndverk av platen, men i enda større grad enn tidligere får Koenig det kompliserte til å høres enkelt ut, slik intelligent pop gjør når den er på sitt beste.

Visse «afrikanske» og gospelaktige elementer er beholdt, ikke minst i den rene elektriske gitarlyden, i et lydbilde som føles som det forrige albumets strake motsetning. Koenig har alltid vært en melodiker. Nå har han sluttet å skamme seg over det. Han fryder seg over å fenge.

På produksjonssiden gir Koenig, og samarbeidspartneren Ariel Rechtshaid, ikke slipp på elementene fra hip hop og R&B. Han har næringsvett nok til å ikke ønske å skremme bort alle de unge menneskene som aldri har hørt om Paul Simon. Men i det store og det hele er «Father Of The Bride» et album der Koenig fester flagget sitt til en slags «singer/songwriter»-mast.

Countrymusikk er nevnt. Koenig kunne helt sikkert livnært seg som samlebåndsarbeider på «Music Row» i Nashville, om han ønsket det. Nytt er også en psykedelisk touch á la Grateful Dead på sitt letteste – «Sunflower» er «Scarlet Begonias» på bare en halv syrebit, tilsatt et scat-vokalarrangement, á la tsjekkisk tegnefilm fra 1970-tallet, subsidiært Stereolab, som kommer til å irritere vettet av alle som ikke utstår den slags.

Høydepunktene er jevnt fordelt gjennom de nesten 60 minuttene, etter at «Hold You Now» og «Harmony Hall» har overbevist deg om at dette kommer til å bli en fin tur.

«This Life», «Stranger» og «Flower Moon» kiler karibisk, sistnevnte minner meg om Michael Nesmiths «Rio». «Married In A Gold Rush» og «We Belong Together» er to av countryduettene, «Unbearably White» og «2021» er tenksomme midttempopust i bakken. «Sympathy» er albumets tetteste arrangementsnummer, og har en veldig sentrifugalkraft i seg.

«Jerusalem, New York, Berlin» setter et vemodig punktum. Koenig synger om opprettelsen av en egen jødisk stat, altså Israel, og – innbiller jeg meg – hvordan et vakkert utgangspunkt kan bli til en lang, trøblete og smertefull historie. Forhold mellom mennesker kan også utvikle seg slik – for begge parter. Men så fint det kunne vært, du.

Om Koenig er vår tids Paul Simon – og det er han jo; de utallige sammenligningene er ikke tatt ut av luften – er «Father Of The Bride» hans mer utadvendte (tross alt) «Hearts And Bones» (1983). Sangene til en mann, ikke lenger ung, som mestrer alt som har med det å lage musikk å gjøre, men er tiltagende alarmert av verden utenfor studioets fire vegger. Dette er en tilstand som også er kjent som «middelalder».

Det er blitt sagt så mange ganger at han sikkert hadde håpet å slippe å høre det igjen. Men Ezra Koenig er rasende smart og skikkelig flink. «Father Of The Bride» gikk rett til topps på albumlisten i hjemlandet hans, og viser alle tegn til å kunne introdusere Vampire Weekend til et enda bredere publikum enn han har hatt til nå.

Så vi er noen som setter pris på sånt.