36-åringen fra Minnesota er derimot en sofistikert herremann. Frankie Lee følger opp den finfine debuten fra 2016, med å flekke opp en lekker perlerad av låter på «Stillwater».

Han lager fortsatt nokså tradisjonell americana, som låner bruddstykker fra Dylan, Petty, The Jayhawks og Ryan Adams’ Whiskeytown. Og akkurat denne musikkstilen innrømmer jeg å føle meg i overkant velforsynt av. Det må noe ekstra til for å fange interessen, og kaste seg hodestups inn i nok en runde fortellinger om og fra «guttan på gulvet» i white America.

Frankie Lee har dette nødvendige ekstra – eller x-faktoren, om du vil.

Albumtittelen er hentet fra navnet på den lille byen hvor artisten vokste opp. I tillegg er skiva faktisk spilt inn mer eller mindre live i et provisorisk studio satt opp i Franke Lees barndomshjem. Da er det kanskje ikke rart at nostalgien i historiene han deler på disse ni låtene treffer så hardt som den gjør.

I «(I Don’t Want to Know) John» lokker Frankie Lee ut sin indre Springsteen, med flere dagsaktuelle skjebner fra det rurale USA i én og samme låt. Her treffer sangeren godt, med slagkraftige bilder av krigsveteranen som går fra vettet, fabrikken som legges ned, og en arbeiderklasse som klamrer seg til gamle verdier og idealer, i frykt av en utvikling de ikke klarer å henge med på.

Jeg liker også stemmen hans godt. Den tidligere fotballspilleren (eller soccer, som det dessverre også kalles) er lys og mild i målet, og hans lavmælte framtoning passer ypperlig både til de lett melankolske melodiene og de ofte såre historiene. Låtene og fortellingene er såpass sterke at de ikke trenger noen «dramaturgi», og «Downtown Lights» er et skoleeksempel på hvor enkelt, men briljant en klassisk kjærlighetssviske kan gjøres.

Det er ikke noe jåleri på «Stillwater», ei heller noe i overkant smart forsøk på innovasjon – med påfølgende mageplask. Frankie Lee er ingen sjangerslave, men den naturlige og uanstrengte flyten gjennom ni låter avslører albumet som et kjærlighetsbarn fra en gjeng upretensiøse musikknerder. Det låter riktig nok veldig smukt, og de subtile og grasiøse detaljene fra en rekke instrumenter gjør musikken ekstra frisk, luftig og interessant.

På tampen av plata balanserer Frankie og gjengen på kanten til det trivielle og i overkant lettbeinte. Da kommer det sursøte kirsebæret; pianoballaden «Ventura» sørger for en avslutning som stikker i hjertet.

«Stillwater» er en varm og sommerlig plate man setter på når alle forstyrrelser er på armlengdens avstand. Fyll begeret, lukk øynene og nyt.