Et utsolgt The Edge tok imot bandet som de levende rocklegendene de er, til tonene av «Boom boom», låten som også åpnet 30-årsjubilanten «Splitter pine».

Tredve år siden! Det er sykt å tenke på. Husker jeg så dem på et russetreff i Stavanger i 1990, med flere innsmuglede ølbokser tapet fast på innsiden av den teite russedressen. Og jeg tror pinadø de åpnet med den låten da også. Til samme elleville jubel.

Det er et fascinerende fenomen, DumDum Boys. De startet på topp, og så har de bare blitt værende der. Fansen deres er eldre enn før, og det er nok så som så med nyrekruttering i massene, men hvem bryr seg om det, så lenge man kan ha det så sinnssykt gøy sammen med dem?

Tok meg sågar i et øyeblikk å tenke på hvor jævla mange gæmliser det var der inne i det stappa lokalet, før selvinnsikten sparket meg i leggen og ba meg skjerpe meg.

LES OGSÅ: «For en jævla evighetsmaskin»

I disse dager er det blitt vanlig med band som og artister som reiser rundt på veien og spiller hele album, slik for eksempel Madrugada gjør om dagen. Det kunne DumDum også ha gjort. En ren «Splitter pine»-turné hadde garantert funket helt topp, men problemet med denne typen konserter er at man alltid står igjen med en følelse av å bli snytt for så mye mer, særlig hvis katalogen er noenlunde omfangsrik.

Når vi da har å gjøre med et band, hvis katalog strekker seg over elleve skiver, blir poenget bare enda sterkere.

De følger da opp med «Full fyr» fra den fortsatt ferske «Armer og bein»-skiva, etterfulgt av suverene «Mitt hjertes trell» (der bassist Aslak Dørum tar seg av andrestemmen Michael Krohn opprinnelig gjorde i studioversjonen), før deres evergreen «En vill en» strømmer ut til et tiltagende, entusiastisk publikum.

På The Edge fikk vi servert låter fra hele tidsstrekket, krydret med fire låter fra sisteskiva.

Prepple er en sånn frontfigur som bare eier lokalet han entrer. Har ser uforskammet tøff ut, med naturlig bustete hår (som stadig får behandling av øl som «brylkrem»), jeans og en blå- og hvitstripet longsleeve (han må jo ha seksti tusen sånne liggende et sted), der han vimser frem og tilbake på scenen, åler seg i takt med de grovskårne riffene til Kjartan Kristiansen, og ser hver og én av oss inn i hvitøyet. Det føles slik iallfall.

En halvtime ut i settet begynner Prepple å kjefte på politiet, og forteller beskt og syrlig hvor himla dustete de er som må være fire pers for å kaste ut én mann som bare sjangler litt.

Jeg tror ikke mange hadde fått det med seg uten oppmerksomheten fra scenen, men på en rar måte gjør det samholdet mellom band og publikum sterkere. Det er oss, DumDum og oss, mot politiet. Eller «schnuten», som heter på old school trønderpunksk.

Så synger han a cappella regla «Langfinger, langfinger, hvor er du? Her er jeg, her er jeg!», før han liksomheiser opp langfingeren sin mot ordensmakten. Og for liksom å straffe dem, sier han at nå skal de faen meg spille «noe vanskelig, baklengs jazz», som i DumDums univers betyr låten «Idyll», det litt snåle og slentrende avslutningssporet på debuten.

Det virker som det er improvisert, men det funker som snus, og på slutten trenger ikke Prepple synge heller, for det tar publikum seg av. Et nydelig øyeblikk.

Etter en tung versjon av «Slave» vrenger han av seg på overkroppen, til entusiastiske hvin og hyl fra begeistrede kvinner og misunnelige menn, før de gjør «Enhjørning», en låt så stappet av seksuelle bilder og referanser at man blir blyg bare av å tenke på teksten.

Etter «Møkkamann» går de av scenen for en siste samling i bånn. Det er kun Prepple og Kjartan som kommer ut nå, slik Iggy og James Williamson pleide å gjøre i gamle The Stooges-dager. Prepple har fått på seg klær igjen, denne gangen ei grønn Felleskjøpet-skjorte. Det er, på en rar måte, så tøft på så mange nivå.  Så gjør de «Hei det er meg» alene, bare de to, en bortglemt perle fra den litt forglemmelige «Totem»-skiva.

Prepple kjærtegner Kjartan ertende, og det hele er så søtt og fint at det er rent ut rørende. Sukk. Deretter kommer obligatoriske «Splitter pine», Felleskjøpet-skjorta rives av, og der og da smelter hele lokalet, med band og publikum, sammen til en høyere dimensjon. Prepple faller på rygg i publikumsmassene, og villige hender løfter ham rundt, frem og tilbake i hele lokalet, mens hans skriker ut tittellinja.

Vel brakt tilbake på scenen avslutter de med «Metallic hvit», og da tenker jeg på ordene en fjetret, engelsk musikkjournalist brukte en gang tidlig på nittitallet, da han skulle beskrive hvordan DumDum Boys låt. «Som to bulldosere som har sex, der den ene ikke har lyst» (fritt etter hukommelsen). Han var inne på noe. Så var det over, og det var i grunnen helt perfekt. Vi hadde ikke klart mer uansett.

Det var en sånn kveld, der alt egentlig stemte. Selv schnuten fikk sin rolle i å løfte det hele opp (for nesten alle, da). DumDum Boys er fortsatt noe av det beste vi har som ruller der ute på veien. Dra å se dem mens din egen helse tillater det. Bandet selv viser nemlig ingen tegn til materialtretthet eller slitasje. Totalt uangripelig, übercoolt og suverent. En flat sekser fra en blasert gamling, dette.

PS: The Edge har vært et fint tilskudd til byens livescener, og de er flinke og proffe i alle ledd der. Men de må få gjort noe med barsituasjonen. Én sak er det så å si alltid blir lunkent øl på slutten, fordi de ikke har nok kjølekapasitet til å håndtere tusenvis av ølbokser. For det er irriterende nok, når de tyner oss for englepisset Carlsberg til 128 kroner halvliteren (85 kr for en boks 0,33).

Når køene i tillegg sinkes vanvittig fordi de stakkars ansatte (som jeg føler med) må åpne alt flaskeølet, alle boksene og mikse drinker til brølende publikummere med sviktende diksjon, er det rett og slett ikke bra nok. Ta en prat med Mack, få montert oppå tappetårn og sett noen til å tappe og andre til å selge. Dette er for dårlig.

Foto: Daniel Lilleeng