Popalarm for sommeren

Bedårende, velsmidd og utsøkt sommerpop for hele året.
«Dette er først og fremst bare helt enormt bra pop, laget av en med fagbrev i denne krevende kunstformen», skriver vår anmelder. 
        
            (Foto: Joyful Noise Recordings)

«Dette er først og fremst bare helt enormt bra pop, laget av en med fagbrev i denne krevende kunstformen», skriver vår anmelder.  Foto: Joyful Noise Recordings

Hvis vi kan late som om at alle ordspill om artistnavnet allerede er unnagjort, er det fint. Sånn. Takk. Og nå: Musikk!

Den amerikanske låtskriveren, vokalisten og fiolinisten Kishi Bashi var lenge mest kjent som fast medlem i indiepopbandet of Monreal, en av mange grener fra det boblende kreative Elephant 6-treet, et band jeg selv ikke brukte mye tid på.

De var fine de, for all del, men jeg falt aldri pladask for dem, som jeg gjorde med flere av de andre bandene fra samme episenter (The Apples In Stereo, Neutral Milk Hotel, Beulah m.fl.). Kanskje var det urettferdig av meg, jeg skal uansett sjekke dem ut på nytt nå, og jeg skal dykke dypere ned i den allerede flotte katalogen til Bashi.

Vi kan allerede legge vekk rare og hipsterbefengte begrep til å beskrive lyden av «Omoiyari», hans fjerde soloskive, for dette er ei reinspikka popplate, der miksturen det hele er kokt ned til består av alt annet enn uforståelige eller rare bestanddeler. Dette er pop. Pur, ubesudlet, bedårende, velsmidd og utsøkt pop med perlerader av sterke og gode melodier, masse treffsikre harmonier og en fabelaktig vokalist i front.

Det er virkelig ikke noe nyskapende, takk og lov finnes det fortsatt noen som bare lager pop de selv ville ha kjøpt, og skulle jeg trekke noen opplagte paralleller er det først og fremst det glitrende bandet The Shins som rinner meg i hu, samt likesinnede Phosphorescent, dog uten at han blir så klissete og slitsomme som sistnevnte blir i lengden.

Dessuten må vi innom uunngåelige The Beach Boys, som alltid popper opp når det kommer til pop med mange lag av harmonier. Men Bashi har i seg mer mollstemte stemninger enn Brian Wilson, som han drypper over låtene som effektivt smøremiddel, og som gjør det en anelse mindre vestkyst, i ordets musikalske forstand (han er jo fra Seattle, som iallfall rent geografisk er på samme kyst).

Men drit i alle sammenligninger og referanser. Dette er først og fremst bare helt enormt bra pop, laget av en med fagbrev i denne krevende kunstformen.

«A Song For You» er allerede lett en av årets beste låter, og «Omoiyari» er ei skive som kommer til snurre uavbrutt i mange sommernetter fremover.

PS: Perfekt til koteletter og noe artig og skikkelig frekt i glasset.