Nederst i saken er det ei 40 låter og 2,5 timers lang spilleliste, helt fra debuten til sisteskiva. Perfekt å lytte til mens man leser den eminente teksten.
Warren Zevon ble født 24. januar 1947 i Chicago. Familien var av russisk-jødisk herkomst; faren William «Stumpy» Zevon hadde utvandret fra Kiev i 1903.
I USA ble «Stumpy» en notorisk gambler, med tentakler inn i den italienske mafiaen.
Warren og moren Beverly, som kom fra en mormonerfamilie, bosatte seg i Fresno, California da Warren var rundt åtte-ni år gammel.
Han var en oppvakt gutt, med stor interesse for litteratur, både klassikerne og hardkokte detektivromaner av «noir»-typen. Det musikalske talentet hans var åpenbart fra ung alder, og han ble kjent med Igor Stravinsky tidlig i tenårene.
Han utviste også en stor interesse for rusmidler. «Han drakk mer, mye mer, enn noen andre jeg kjente», sa Kit Crawford, en venn fra high school, som også noterte seg at Zevon fra barnsben av hadde en hang til sarkasme.
Zevon platedebuterte som del av folkrockduoen Lyme & Cybelle i 1966. Året etter komponerte han «Outside Chance» for The Turtles, og var så heldig at han fikk denne plassert på B-siden av megahit’en «Happy Together» (dette var i en tid da komponisten av B-siden fikk samme royalty som vedkommende som hadde skrevet hit’en på Side A).
Han tyvstartet solokarrieren med et mislykket album i 1969, og tilbrakte første halvdel av 1970-tallet som en marginal karakter i Hollywood-miljøet, der han blant annet var bandleder for brødrene Everly, Phil og Don – sammen og hver for seg.
Det skikkelige debutalbumet kom i 1976, midt i både «singer/songwriter»- og «vestkystrockens» gullæra. Kritikere og musikere elsket det. På dette tidspunktet var artisten en mangeårig, fullblods alkoholiker. Dette blir det ofte, og med rette, pekt på når en skal forklare hvorfor Warren Zevon aldri tok skrittet fra å være «det neste store» til bli, rent faktisk, «det store».
Et annet element er trolig artistens desillusjonerte livssyn. Folk kan beundre satire, sarkasme og selvhat i små porsjoner. Men det er vanskelig for de fleste å elske en svartsynt «smartass».
Vanskelig er det også for en profesjonell bransje, platebransjen, å forholde seg til en alkoholiker. En alkoholiker som tjener masse penger for mange kan saktens være OK. En som ikke gjør det, blir fort slitsom.
Det må sies at platene Zevon lagde etter at han ble tørrlagt i 1986, ikke var like gode som de tre-fire første albumene hans. Han fikk da heller ikke oppleve en renessanse sent i karrieren à la samtidige som Bob Dylan, Neil Young, Johnny Cash eller Leonard Cohen.
Det siste albumet hans, «The Wind», fikk riktignok mye oppmerksomhet i 2003. Men da var Warren Zevon død av kreft. Så hvorfor bry seg med en artist som så sjelden forløste sitt store potensial, og hvis talent falmet såpass mye over tid? Fordi Warren Zevon på sitt beste var innmari bra.
«Wanted Dead Or Alive» (1969)
«Wanted Dead Or Alive» ble laget under overoppsynet til den sagnomsuste rock’n’n’roll-lurendreieren og allround-sleazesosiopaten Kim Fowley, og utmerker seg primært ved to ting:
1. Zevon etablerer allerede her «følsom outlaw»-imaget han aldri skulle vokse fra; halvt fjærpenn og Remington, halvt Smith & Wesson. 2. Sansen hans for stakkato rytmikk og kantete gitarriff er tilstede, ikke minst i «Gorilla», som senere skulle omarbeides og bli «Jungle Work» (1980).
«She Quit Me» havnet på lydsporet til filmen «Easy Rider» (1969), men ikke det akkompagnerende albumet, og er ellers en lang, klønete, svakt sunget akustisk blues som i likhet med resten av denne uferdige platen står i en lite elegant spagat mellom grå folkrock og tøff-i-trynet riffrock.
«Warren Zevon» (1976)
Om man anser «Wanted Dead Or Alive» som en tjuvstart, snarere enn en skikkelig debut, er «Warren Zevon» et av de mest helstøpte debutalbumene som finnes. De 11 sangene sorterer nominelt under datidens «singer/songwriter»- og «vestkystrock»-begrep.
Hvilket innebærer at de er velskrevne, signert en komponist med pene, store ord i sin makt, og eminent lekkert fremført. (Alle som var noen i Los Angeles i 1976 deltar: Jackson Browne, som også produserte platen, Glenn Frey og Don Henley fra Eagles, Lindsey Buckingham og Stevie Nicks, Bonnie Raitt, David Lindley med flere).
Zevon hadde imidlertid noe ingen av de andre operatørene i denne sjangeren hadde: Vaskeekte vanvidd.
Han kunne skrive countrysanger («Frank And Jesse James», «Mama Couldn’t Be Persuaded»), kvasifunk-låter («Join Me In L.A.») og nydelige pianomannballader, som skapt for å bli tolket av Linda Ronstadt («Hasten Down The Wind»), med de beste av dem.
Han hadde også en besk humor som i seg selv skilte ham ut fra «mellow»-mafiaen, og som gjennomsyret musikken både når den villmannsrocket («Poor Poor Pitiful Me», «I’ll Sleep When I’m Dead») og antok mer innadvendte og/eller tragiske dimensjoner («Backs Turned Looking Down The Path» – etter sigende Zevons egen favorittlåt – og «Carmelita»).
Alle låtene er mesterverk, enten små, som de nevnte, eller store, som de jeg skal nevne nå:
«Mohammed’s Radio» er en av de ypperste sangene om den store ensomheten, gjort akutt av den spredte Los Angeles-geografien, som Zevon skrev om som ingen andre.
«The French Inhaler», som jeg alltid har tenkt at er inspirert av Stevie Nicks («with your scarves and your miracles»), men som trolig ikke er det, om mye av det samme, og om å leve hardt og bli prematurt herjet i en by som verdsetter ungdom og skjønnhet fremfor alt annet.
Albumets beste sang, og Zevons fremste overhodet, er avsluttende «Desperados Under The Eaves», som oppsummerer disse besettelsene hans: Ensomhet og Los Angeles, og hvordan den ene gir næring til den andre.
Den kommer komplett med bitre, gode vitser og en majestetisk bittersøt coda. Warren Zevon skulle lage flere gode album. Men aldri et like bra eller bedre.
«Excitable Boy» (1978)
En verdig oppfølger, artistens største suksess, inneholdende hans største slager – og nok et klassisk album. «Excitable Boy» bærer likevel, om man skal være helt ærlig, preg av å være restemiddag.
Én av årsakene er at albumet er kortspilt (9 låter, 32 minutter). En annen er at tre av de ni sangene føles som bagateller. Fine, artige bagateller, det er ikke det. Bagateller like fullt. Den ene er «Werevolves Of London», en spøk utledet av en jam, som ble Zevons mest gjenkjennelige låt noensinne.
For Zevon, som i høytidelige øyeblikk så på seg selv som en frustrert seriøs komponist, kan det ikke bare ha vært gøy å bli evig forbundet med en «novelty»-slager, uansett hvor fengende den unektelig er.
«Nighttime In The Switching Yard» er en killer funkgroove, utmerket arrangert (koret!) – men ikke så mye til låt, kanskje. «Veracruz», en ballade, er pen, men unnselig.
Det etterlater seks gullklumper. De er betydelige. «Johnny Strikes Up The Band» og «Tenderness On The Block» er begge saltsøte snapshots, fulle av nabolagskarakter og dagligliv – sistnevnte er en sang til den da nyfødte datteren Ariel.
Begge er pyntet med helt sublimt gitararbeid signert Waddy Wachtel. Gitaristen hadde mønstret på for å gi Jackson Browne en hjelpende hånd på produsentsiden, og det er utvilsomt hans fortjeneste at «Excitable Boy» har mye mer bandfølelse ved seg enn «Warren Zevon».
«Roland The Headless Thompson Gunner», skrevet under ekteparet Warren og Crystal Zevons opphold i Spania på midten av 1970-tallet – artistens etter eget utsagn lykkeligste dager – er en mystisk historie om en leiesoldat fra Norge som står opp fra de døde og hevner seg, og blir en slags alle konflikters skytsengel.
«Lawyers, Guns And Money» har et uimotståelig stampende, triumfartet pianoriff og fabelaktig ensemblespill. Teksten, om en amerikansk pappagutt på eventyr sør for grensen, er muligens en kommentar til USAs utenrikspolitikk.
Det er under alle omstendigheter en fenomenalt artig rocklåt. Tittelkuttet er like hysterisk. «Accidentally Like a Martyr» er en av de ensomme balladene: «The days slide by / Should have done, should have done, we all sigh». Melodien er lyrisk, vidunderlig.
«Bad Luck Streak In Dancing School» (1980)
Ekteskapet gikk til helvete (Warren og Crystal forble livslange venner) og alkoholismen strammet taket: «Bad Luck Streak In Dancing School» er det svarteste av Zevons album.
Humoren hans var alltid bitter. Her er det noe brutalt og heslig ved den. Tittelkuttet er et skrik fra en mann på knærne. «Jungle Work» er en macho feberfantasi i en seng som er våt av alkoholsvette. «Play It All Night Long» er en redneck-satire så mørk at den egentlig glemmer å være morsom. Det er bare «sweat, piss, jizz and blood» igjen.
Balladene er ulende selvmedlidende. Gospelsangen «Bed Of Coals» oppleves som relativt anonym; «Empty-Handed Heart» er designet for å være albumets midtpunkt. Betagende i sin hudløshet, men også overarrangert på grensen til det sølete.
Stemningen letter og fyllikfliret kommer på plass mot slutten: «Gorilla, You’re A Desperado» og «Wild Age» er begge treffende satirer om hvordan verdenshistoriens mest bortskjemte generasjon, 1960-tallets «babyboomere», hadde gjennomlevd 1970-tallet og nå var på vei til å bli middelaldrende, velbeslåtte og nytelsessyke på 1980-tallet.
Musikken er fortsatt vestkystpreget velspilt. Men man merker at han må jobbe hardere nå; inspirasjonen kommer ikke rekende av seg selv lenger. «Bad Luck Streak In Dancing School» føles som et slit. Den er et slit som alle som er over middels interessert i Warren Zevon bør påta seg.
«Stand In The Fire» (1980)
Strålende velopplagt konsertalbum fra en artist som nok hadde innsett at karrierkurven pekte nedover, men som enn så lenge var full, også av faen. Bandet består av en gjeng «nobodies» med mer guts enn fingerspitzengefühl, som kan sin veikrorock og boogie.
Zevon selv virker lykkelig for å slippe unna vestkystmafiaens velmanikyrerte klør for en stund. Han er i fyr og flamme, nesten overtent, og ad lib’er med dødsforakt i «Werevolves Of London» og «Mohammed’s Radio».
Flere av versjonene føles definitive, inkludert de to nevnte, samt Springsteen-samarbeidet «Jeannie Needs A Shooter» og bøllelåtene fra «Warren Zevon».
En coverversjon og to nye sanger attåt. «The Sin» er masete kvasipunk. Tittelkuttet er høydramatisk på-enden-av-setet rock, en perfekt konsertåpner.
«The Envoy» (1982)
Zevon får forsiden på Rolling Stone – en stor ære den gangen – og fremstilles som en tørrlagt, angrende synder (han skulle ikke forbli tørr lenge: De neste årene skulle bli hans mest alkoholisert ufokuserte).
«The Envoy» er den siste i sitt slag. Det siste albumet hans på vestkystplateselskapet over alle, Asylum, og det siste som preges av 1970-tallsestetikken som dette representerte.
«The Envoy» setter også en standard som skulle vedvare karrieren ut: Et Warren Zevon-album er heretter en samling som er cirka 50 prosent vellykket og 50 prosent delvis mislykket.
Tittelkuttet er en storpolitisk diplomatfantasi som Zevon lever seg ett hundre prosent inn i, akkompagnert av drønnende, stringent rock. «Ain’t That Pretty At All» og «Looking For The Next Best Thing» er oppildnet bitre: Selvironiske tapersatirer som har glimt i øyet og er genuint pissed på én og samme tid.
Albumet har to store arrangementsnummer: «Charlie’s Medicine», om å ta farvel med sin døde dealer på verdig vis («I came to say goodbye / I’m sorry Charlie died / I came to finish paying my bill») og «Never Too Late For Love».
Sistnevnte er en sang der Warren Zevon overøser en bekjent med en hardt tilkjempet livsoptimisme han sjelden unte seg selv. Vakker, men den er litt som «Empty Handed Heart»: Overarbeidet.
Platens aller herligste øyeblikk er en tilsynelatende uironisk sang om gledene ved å finne den rette og gifte seg med vedkommende så raskt som mulig, satt til en gyllen melodi, drapert i Rickenbacker. «Let Nothing Come Between You» lukter tapt Brill Building/girlgroup-klassiker lang vei.
En tid etter at «The Envoy» hadde gått på snørra i markedet, kunne Zevon lese om seg selv i Rolling Stone nok en gang. Plateselskapet hans hadde «latt ham gå». Det var nyheter for artisten. En æra var over.
«Sentimental Hygiene» (1987)
Endelig nykter, etter år i villniset både kreativt og personlig. En ung manager og et ungt band – R.E.M., minus Michael Stipe – har forbarmet seg over den falne helten. Zevon får én sjanse til.
Tittelkuttet og «Detox Mansion», begge strålende låter, er rapporter fra det nye livet, på den andre siden av alkoholismen, ydmyke og lett håpefulle. Det er som om artisten føler seg frem i en virkelighet han har medisinert seg bort fra i tre tiår.
De to balladene, «Reconsider Me» og «The Heartache», er bønner, muligens inspirert av 12-trinnsprogrammet han nå bekjente seg til. «Boom Boom Mancini», om bokseren ved samme kallenavn, er et bevis på at artisten ikke har lagt fra seg sine mer macho interesser. Den dundrer av gårde på leirføtter, uten anger, med et fabelaktig gitarriff.
«Bad Karma», «Trouble Waiting To Happen» og «Even A Dog Can Shake Hands» er tre til av artistens særegne legeringer av bitterhet og svart humor. Ikke all verden til melodier, kanskje, og det er som regel grenser for hvor rørende tekster om musikkbransjens fallgruver kan bli.
Lyden er både rå, tung og stenket i 1980-tallsreverb. Tunge gjester bidrar igjen – Neil Young (gitaronanien på tittelkuttet) og Bob Dylan (noen munnspilltut på den unnselige «The Factory») deriblant.
Det er et ujevnt album, som gjorde jobben det var satt til å gjøre: Det høynet profilen hans betraktelig, ikke minst i Norge. Det skulle ikke vare, selvsagt.
«Transverse City» (1989)
«Transverse City» satte en brå stopper for oppturen. Det er ikke så godt å si hvorfor, egentlig. «Overprodusert», sa man den gangen, og «sjelløs».
Mon det. Det er Zevons mest ambisiøse plate. Praktisk talt et konseptalbum, influert av «cyberpunk»-litteraturen som var så poppis på den tiden (Bruce Sterling, William Gibson) og science fiction generelt (især Philip K. Dick). Nøkkelordet er – selvsagt – «dystopisk».
Zevons morgendagsklode er et fremmedgjort teknologisk helvete (tittelkuttet), tvers gjennom forurenset («Run Straight Down»), befolket av mennesker som lever i selvvalgt isolasjon («Splendid Isolation») i en verden uten kjærlighet («Nobody’s In Love This Year»).
Noen av skyteskivene føles billige. «Down In The Mall» er et angrep på en konsumentkultur som Zevon etter alt å dømme selv var en del av. Og en sang om hvor frustrerende det er å kjøre bil, eller rettere sagt stå i kø, i Los Angeles-området («Gridlock») påkaller ikke den helt store medlidenheten.
Et par av sangene passer ikke helt inn i tematikken: «Turbulence», en post-perestrojkautgave av «Lawyers, Guns And Money», og «The Long Arm Of The Law». Det kan vel også innvendes, om ønskelig, at de mange superstjernesolistene (listen er enda lenger enn vanlig: Chick Corea, Jerry Garcia, David Gilmour, Mark Isham, samt alle de gamle mistenkte), gir albumet et oppstykket preg.
Men det er et luksusproblem. «Run Straight Down», tittelkuttet, «Nobody’s Love This Year» – dette er prime time Zevon. 30 år etter at det ble utgitt føles «Transverse City», laget før internett og klimaforandringene skulle snu opp-ned på livene våre, svært dagsaktuelt.
[«Transverse City» er, av én eller annen grunn, den eneste Zevon-skiva som ikke er tilgjengeliggjort i strømmetjenester. Legger derfor ved videoen til en av to singler fra skiva, «Run Straight Down», med David Gilmour på raff strømgitar. Red.anm.]
Hindu Love Gods: «Hindu Love Gods» (1990)
Innspilt en fuktig aften under arbeidet med «Sentimental Hygiene» – «Hindu Love Gods» er Zevon og R.E.M.s Bill Berry, Peter Buck og Mike Mills, og 10 coverlåter, i all hovedsak hentet fra bluesrepertoaret. (Zevon deltok ikke på singelen de andre ga ut under det samme bandnavnet i 1986).
De simple, rølpete arrangementene dunster fyll lang vei, trass i at vokalisten skal ha vært tørrlagt på dette tidspunktet. Det høres ut som om rytmeseksjonen er blitt spilt inn i en silo.
Mest åtgaum fikk versjonen av Prince’ «Raspberry Beret». Den går inn i en lang og stort sett beklagelig rekke av «rocka» versjoner av kontemporære pophits. Det er et slikt album man synes er gøy når man spiller det én gang. Så spiller man det ikke igjen.
«Mr. Bad Example» (1991)
Lyden på «Mr. Bad Example» er kald, hard og digital. Musikken er fremført av Zevon og nære våpendragere: Waddy Wachtel, Jorge Calderón, Bob Glaub, samt et par meget kapable trommeslagere: Jeff Porcaro og Jim Keltner. Få fiksfakserier.
Åpningslinjen: «I’m getting tired of you / You’re getting tired of me». Personlig favoritt: «It’s a hollow triumph when you make it to the bottom of another day».
Oppsummert: Warren Zevon er dritt lei både seg selv og deg. «Side 1» er tynn, egentlig, om man ser bort fra den kantete «Finishing Touches». Noen vil gjøre et unntak for tittelkuttet også, en skrålete «novelty»-trudelutt i slekt med «Excitable Boy».
«Side 2» er langt bedre. «Renegade» leker med den reaksjonære ilden. Men melodien er nydelig. «Heartache Spoken Here», en duett med Dwight Yoakam, er platens letteste innslag. Den er bare normalt lei seg.
«Quite Ugly One Morning» og «Things To Do In Denver When You’re Dead» er riffsterke rockere. Sistnevnte blir sunget med et spydig «sett det før»-flir (tittelen ble fire år senere lånt til en passe hardkokt thriller med Andy Garcia).
«Searching For a Heart» er albumets eneste hjertet-på-jakkeslaget øyeblikk. Om kjærligheten som ikke lar seg starte som en bil, og ikke lar seg stoppe med pistol. Noe av en lise etter et svart, kynisk album.
«Learning To Flinch» (1993)
Alt ved dette konsertalbumet vitner om reduserte omstendigheter. Det er Warren alene, på piano, synth og en akustisk tolvstrenger han harver skjødesløst på. Innspillingene er gjort i USA, Australia og Europa (inkludert Norge: «Roland The Headless Thompson Gunner» stammer fra kvelden da Sentrum Scene i Oslo ble gjenåpnet), på en DAT-spiller koblet rett i miksebordet. Slik høres det ut også. Diskanten skjærer i ørene.
Tre nye sanger. To av dem skulle dukke opp igjen på det neste soloalbumet hans. Den tredje, «Worrier King», fremført med klønete slide på tolvstrengeren, finnes bare her.
«The Indifference Of Heaven» er en sentral ny Zevon-sang, og bedre her enn på «Mutineer». Den er så oppgitt at den er vond å høre på, sunget fra perspektivet til en mann som har mistet eller lagt bort alt, og nå er midt i et ransforsøk, med blod på hendene, på en 7/11. «Nothing left but the sound of the front door closing forever».
«Mutineer» (1995)
Zevon har fått seg hjemmestudio. Skal si at «Mutineer» bærer preg av det. Dette albumet låter som 10 klønete demoinnspillinger fra en mildt lovende artist i startgropen.
Noen forståelsesfulle venner stikker en kort tur innom hjemme alene-festen, men 97 prosent av «Mutineer» er Warren all by his lonesome med synthene og rytmeboksene sine.
Énmannsbandet låter nesten ufattelig anemisk, ribbet for punch og kraft. Det er som om Zevon er redd for å vekke naboene.
Det er synd, kanskje tragisk, for kompositorisk sett er «Mutineer» en mer emosjonell og sofistikert samling sanger enn «Mr. Bad Example».
To av dem kjenner vi fra «Learning To Flinch»: «Piano Fighter» og «The Indifference Of Heaven». Begge opptrer i sekunda versjoner her. «Something Bad Happened To A Clown» og «Similar To Rain» er eteriske lydskisser av et slag som føles fremmede i Zevon-sammenheng.
Tittelkuttet er en av artistens varmeste «outlaw med et hjerte av gull»-øyeblikk, og hadde virkelig fortjent en bedre innspilling. Det skal velvilje til for å oppdage storheten dens i dette nitriste selskapet.
«Life’ll Kill Ya» (2000)
Comebacktid igjen, fem år etter forrige studioalbum. Zevon er nå en slags folkrockartist, noe han i grunnen ikke har vært siden 1960-tallet. Ringen sluttet.
Han spiller igjen det meste selv, men har heldigvis invitert en rytmeseksjon – bestevennen Jorge Colderón på bass, Winston Watson på trommer – som sørger for at «Life’ll Kill Ya» låter langt mer levende enn «Mutineer».
Melodiene er enkle og spartanske. De kan saktens sies å være underveldende. Flere av tekstene kunne vært inspirert av kjøleskapmagneter eller «bumper stickers» – slike klistremerker med vittigheter på som amerikanerne liker å ha på bilene sine.
Han får ganske mye ut av disse vitsene og ordspillene, ikke minst i «My Shit’s Fucked Up»: «That amazing grace, sort of passed you by / You wake up every day and you start to cry / Yeah, you want to die, but you just can’t quit / Let me break it on down: It’s the fucked up shit».
Albumet er besatt av død og sykdom, og når Zevon synger om sex gjør han det på nokså gledesløst vis (den tørrlagte Zevon led under all slags tvangslidelser, manisk knulling var én av dem). Kjærlighet? Come on. Det toget er gått.
Det beste kuttet på en samling som holder jevnt god standard: «Ourselves To Know», Zevons «Forever Young». Det høres ut som han visste at tiden var knapp. Det høres i grunnen slik ut hele veien.
«My Ride’s Here» (2002)
«My Ride’s Here» blir ansett som den skuffende oppfølgeren til «Life’ll Kill Ya», slik «Transverse City» fulgte «Sentimental Hygiene». Igjen er det grunn til å protestere. I hvert fall litt.
Vel henger albumet dårligere sammen enn forgjengeren, vel har Zevon kun signert én låt helt på egen hånd og vel låter det en nok en gang nokså hjemmelaget.
Men «My Ride’s Here» rocker til tider mer uvørent enn «Life’ll Kill Ya», samtidig som folkemusikkinspirasjonen er mer eksplisitt (nærmere bestemt eksplisitt irsk).
Albumets ubestridte høydepunkt, «Genius», er det mest kompositorisk avanserte kuttet i hele senproduksjonen hans, begunstiget med et strykerarrangement der den klassisk skolerte Zevon får brust med fjærene en siste gang. Og tittelkuttet ville stått seg helt fint på et av Asylum-albumene.
Hovedinntrykket man sitter igjen med er, som sist, at artisten bevisst eller underbevisst vet at han er på oppløpssiden. Albumet solgte som vanlig ingenting. Warren Zevon måtte bli syk og dø for å tilkjempe seg oppmerksomhet. Typisk!
«The Wind» (2003)
Det er klart «The Wind» er gripende. Hvordan skulle den unngå å være det? Albumet ble skrevet og spilt inn etter at Zevon fikk kreftdiagnosen som tok livet av ham i september 2003, og gitt ut bare to uker før han sovnet inn.
Dette var i en tid da det å dø var det nye store i musikkbransjen. De gamle heltene var i ferd med å bli nettopp det – gamle – og Johnny Cash hadde viet sine siste år til å lage en slags lyddokumentar om sin egen bortgang, i Rick Rubins spekulative regi.
«The Wind» ble tildelt det største innspillingsbudsjettet Zevon hadde hatt til rådighet siden 1980-tallet. Musikkanalen VH1 stilte opp med kameraene sine og dokumenterte prosessen. Endelig rockstjerne! Alle elsker deg når du skal dø.
Trass i det dyre studioet og de utallige gjesteartistene – Springsteen, Cooder, Jackson Browne, Eagles, Petty, Emmylou og så videre: «The Wind» låter ikke ulikt sine umiddelbare, mer beskjedne forgjengere. Altså puslete og hjemmesnekret.
Årsaken er denne gangen at artisten som har laget platen, er hørbart redusert, og har hatt hastverk med å komme opp med materialet.
Rockerne hangler som jammer på bluesklubben, melodiene mangler den siste pussen som kunne få dem til å skinne. Det er balladene som er beholdningen, i særdeleshet «El Amor de Mi Vida», trolig om ekskona Crystal, «Please Stay» og «Keep Me In Your Heart».
Brutalt sagt er det kun sistnevnte som vil kunne rettferdiggjøre en plass på en Warren Zevon-«best of».
«The Wind» er en bevegende lytteopplevelse. Men det er primært ikke-musikalske årsaker til at den oppleves slik.
Annet: Zevon etterlot seg etter alt å dømme ikke mye uutgitt musikk. De få bonussporene som har vært inkludert på CD-nyutgivelsene av albumene hans, tyder ikke på at det er mye av verdi i arkivene.
Det viktige unntaket fra denne «regelen», er «Preludes: Rare And Unreleased Recordings», som ble satt sammen av sønnen Jordan Zevon og utgitt på New West i 2007. En tvers gjennom fascinerende samling sanger fra støpeskjeen, inkludert en håndfull ukjente kutt og gode, realiserte utgaver av låter han skulle spille inn i mer ornamenterte utgaver senere – en så godt som «ferdig» versjon av «Desperados Under The Eaves» inkludert. Gefundenes fressen for fans.
Langt fremskredne sådanne vil ha en viss glede av «The First Sessions» (Varése Vintage, 2003) også: 14 kutt fra Zevons 1960-tall, både solodemoer og Lyme & Cybelle-singler.
Det har i nyere tid dukket opp et del uoffisielle konsertplater med ham på strømmetjenestene. Trå varsomt.
Dersom du ikke har lest Crystal Zevons biografi om eksmannen, delvis basert på Warrens egne dagboknotater, «I’ll Sleep When I’m Dead: The Dirty Life And Times Of Warren Zevon» (2008), så for Guds skyld: Gjør det med én gang.