Verden trenger mer Peter Perrett

Han sto for et av de mer oppsiktsvekkende comeback på år og dag, den godeste Perrett, da skiva «How the West Was Won» kom ut fra intet i 2017.
LEGENDE: Han er en levende legende, Peter Perrett. Og nå er han inne i en god steam, med et innspillingstempo han ikke har hatt siden slutten av 70-tallet.  
        
            (Foto: Domino)

LEGENDE: Han er en levende legende, Peter Perrett. Og nå er han inne i en god steam, med et innspillingstempo han ikke har hatt siden slutten av 70-tallet.   Foto: Domino

Det var ikke bare «et hederlig comeback», et «trivelig gjenhør» eller «absolutt godkjent» fra The Only Ones’ ubestridte frontfigur. Det var derimot ei bunnsolid skive fra den seige, smarte og hinsides talentfulle mesteren, og helt bokstavelig ei av de beste platene som kom ut i hele kalenderåret 2017.

I 2017 var det 21 år siden forrige album, den langt på vei glitrende «Woke Up Sticky», så jeg var forberedt på at dette kunne være det siste livstegnet, iallfall med tanke på studioarbeid, vi ville få fra den kanten. Om nye 21 år ville han vært over 85 år.

Perrett har ikke akkurat spist fire om dagen, drukket tran, drevet med søvnterapi, kålrabiyoga og hatt evig liv som sitt overordnede mål, selv om det siste er noe man fristes til å tro at høyere makter har på hans vegne. Måtte de fortsette med dét.

Med dette bakteppet var det direkte sjokkerende å lese at han hadde spilt inn over 30 låter som ikke hadde blitt med på sluttproduktet, og jeg ba en stille bønn om at disse måtte slippes til fansen på et senere tidspunkt, da sjansen for å finne gull der var mer enn lovende.

Når han allerede nå returnerer med ei ny skive, 19 år kjappere enn sist han spilte inn en oppfølger, er det nærliggende å tro at de 30 låtene nevnt over er noe av grunnlaget, og det er jo bare fint det, altså. Fullt forståelig, og flott at han allerede nå slipper materialet, selv om det ikke føles som han er helt ved å tangere forrige runde i manesjen.

Åpningssporet var kanskje svakeste låt på forgjengeren (det litt lettvinte «Sweet Jane»-tyveriet, med en ganske harry og plump tekst fra den ellers så skarpe penna), men denne gangen får vi servert platas høydepunkt som forrett. «I Want Your Dreams» er, etter noen runder, avhengighetsskapende og eminent.

A blind man travelling through fog

A vagrant whose been robbed

Det er ikke masse pavarottisk kraft i lungene på Perrett, men han leverer likevel åpningslinjene med haugevis pondus og treffsikkerhet, selv om uinnvidde vil påpeke antydning til snøvling, men det er slik det skal låte. Slik det også allerede gjorde i 1978, på debuten, og det selvtitulerte mesterverket, til The Only Ones. Dette er umiskjennelig Perrett.

En annen låt som skiller seg positivt ut er «Master of Destruction», hvis melodi er signert hans sønn Jamie Perrett, som også spiller gitar, slik han og bassmakker Peter Perrett jr. også gjorde på forgjengeren. Låten vokser på for hver gjennomlytting, og teksten er så perrettsk som den kan bli. Refrenget messer ut

You are the master of destruction/ You specialize in the dark arts/ So many times you fail to realize the pain that you impart

Etter siste vers legger han over til flertall, fra «you» til «we», i de siste linjene

We’re a poisonous combination/ We specialize in breakin’ hearts/ So many times we fail to realize the pain that we have caused

Koringene til Jenny Maxwell er for øvrig helt utsøkte, og er med å løfte låten ytterligere (det samme i åpningssporet). Det gjør dog litt vondt å høre på, all den tid man vet at han og kona i en periode mistet foreldreansvaret for gitaristen, låtskriveren og bassisten som er i sving her, men ditto rørende når man vet at de nå har funnet tonen, på flere måter. Peter er da også full av ektefølte kjærlighetserklæringer til kona gjennom hele skiva, forståelig nok.

Han tar seg dog også tid til å angripe USA i «War Plan Red». Etter å ha fortalt at han ikke skammer seg over at venner, barndomshelter og familie er fra landet, spytter han ut «Stars and stripes and swastikas filled Madison Square Garden». Han har det fortsett i seg, den gamle bølla fra Sør-London.

Denne skiva føles likevel ujevnere enn forgjengeren, ei skive som har vist seg enormt slitesterk. Og jeg tar meg i å spekulere i hvorvidt det skyldes sjokket og gleden over at han var tilbake sist. Var det gjenhøret? Var man så gammal-fan-rørt at man ikke så gjennom ens egen nostalgi? Ville man dermed opplevd platene omvendt om de hadde kommet i motsatt rekkefølge?

Jeg vet ikke, men per nå er jeg rimelig sikker på at dette er et svakere album, skjønt «svak» er et adjektiv som gir liten mening her. Vi snakker, tross alt, om en av de aller beste vi har igjen, som det fortsatt er liv i. Og jeg tar mer enn gjerne imot ei ny skive om kort tid. Verden trenger alltid mer Peter Perrett.