Ukas anbefaling

Årets to beste debuter? Ja, det tror jeg sannelig.

Dette er rene anbefalinger, og skiver som begge tikker klokkeklart innenfor terningkast 5-avgrensingene. Og de er i musikalsk slektskap, er begge debuter og attpåtil fra samme kontinent. Utrolig!
Orville Peck - canadisk debutant med masse hjerte og smerte på hjertet. 

Orville Peck - canadisk debutant med masse hjerte og smerte på hjertet. 

Ian Noe: Amerikansk råtalent, nå ute med sin ordentlige debut.  

Ian Noe: Amerikansk råtalent, nå ute med sin ordentlige debut.  

1 / 2

ORVILLE PECK «Pony» (SubPop)

Orville Pecks skive kom allerede i mars, men det er ikke så lenge siden i en historisk kontekst, og når vi snakker om en av årets beste debuter, er det uansett ikke for sent.

Det har vært en god del fuzz rundt den canadiske mannen, men mye av det har vært av mer utenomsportslig opptatthet, som at han bruker maske, samt at han er skeiv og spiller en avart av country.

Bare at det siste er et relevant poeng, og et slags fordummende paradoks, sier alt om hvor langt unna vi fortsatt er å komme i mål på enkelte felt. Innen enkelte miljø iallfall.

At Peck ikke står frem med sin identitet, og utelukkende poserer på pressebilder med maske, er muligens med å trekke fokus bort, men det burde det ikke, simpelthen fordi musikken hans er så glitrende utført, og det er vel strengt tatt dét dette handler om.

Han høres ut som noe som kunne vært spilt inn på første halvdel av sekstitallet, da retroreferansene tårner seg opp for hver låt man hører. Den mest opplagte her er Roy Orbison, Chris Isaak (som selv drev med 60’s-retro to tiår etter tiden), Jody Reynolds og helt uunngåelige Elvis (hør låten «Roses Are Falling»).

 

Likevel slenger han ut hint om nyere årganger musikk, som The Smiths (fra Memphis i stedet for Manchester), Nick Cave (på sitt mest croonete) Lloyd Cole (hør bare glitrende «Turn to Hate») og – som en venn av meg påpekte – underkjente Galaxie 500.

Men Peck står stødig på egne boots, da stemmeprakten hans er helt fabelaktig, og mange av låtene så sterke og gode at han fortjener å bli vurdert selvstendig, til gros for at han ypper til nevekamp mot flere av de største.

Skiva har også en udefinerbar følelse av å være farlig, med en slags underliggende Twin Peaks/ Angelo Badalamenti-creepy trussel som ligger i bunnen. Knallbra debut, dette. Se ham på Parkteatret under Øyanatt senere i sommer, dere som har billett. Det tror jeg blir helt knall.

PS: Peck er dessuten nok et bevis på at labelen SubPop aldri kan oversees, da de fortsatt viser en god nese og teft for talent, slik de har gjort i over 30 år nå. Love’em.

IAN NOE «Between the Country» (National Treasury Recordings)

 

For en som har hørt på country i over tre tiår, er det ganske utmattende å skulle forholde seg til et virvaret som er av merkelapper nå om dagen. Country/køntri, americana, new depression, roots, alt.country, contemporary country og hva faen det nå heter alt.

La oss kalle det dårlig og bra musikk i stedet. Ian Noe spiller bra musikk. Skikkelig dritbra musikk.

Dette er visstnok hans andre skive, men jeg har ikke hørt den angivelige debuten, så dette er min «debut» i det noe-iske univers. Den selges dessuten inn som en debut av plateselskapet hans, så da skal ikke jeg lage noen dårlig stemning.

Det er uansett et fabelaktig og nytt bekjentskap. Noe spiller en tradisjonsrik og veletablert musikkform som i 2019 slår inn åpne dører og er så lite nyskapende at det er en fryd.

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at det er mange nye artister der ute som sliter med å imponere meg.

Jeg har tidvis gått ganske lei av mange av dem, da de fleste sliter med å holde interessen min oppe over ei hel skive. Foruten noen veteraner har Colter Wall, Daniel Romano og Torgeir Waldemar vært særlige unntak der ute (og noen flere selvsagt, jeg er jo ikke heeeeelt idiot), som holder flammen brennende og fanen høyt hevet på denne musikkens vegne.

Også må man aldri glemme alt man garantert går glipp av. Ian Noe var en sånn, inntil nylig, da jeg ramlet over ham via en venn. Takk og lov at man har venner som deler gull via anbefalinger.

Ian Noe gir særlig assosiasjoner til en ung Dylan, men han har noe mer storslått over vokalen sin (jeg elsker – for ordens skyld – Dylans vokal i hans to første tiår som artist), slik Townes, Newbury og Hank har i sine største øyeblikk. 70-talls-Neil Young er også en glassklar referanse.

Noe er derimot ikke stuck i noen tiår, og låner vel så mye fra Grant Lee Buffalo, noe som ikke minst kommer tydelig frem i platas sterkeste spor, den stratosfærisk vakre «Letter to Madeline», en klar kandidat til årets beste låt.

Et navn som stadig rinner meg i hu her er dessuten den altfor sjeldent nevnte Lee Clayton. Tittelsporet kunne vært på den underkjente klassikeren «Naked Child» (1979), og er en effektiv påminnelse til alle i hele verden om å høre mer på Lee Clayton. Jeg håper Noe er fan, hvis ikke har han også mye å glede seg til.

I innledningen til nydelige «Dead on the River» får vi sågar lyden av rennende vann, sli Mickey Newbury elsket å legge inn på skivene sine, for å gi låtene et tristere og mørkere slør. Her gir det oss følelsen av å flyte ekstra godt med låten. Skiva er for øvrig ekstraordinært bra produsert av ettertraktede Dave Cobb, for det låter altså helt vilt bra.

At Ian Noe turnerer rundt med Son Volt, John Prine og Colter Wall finner jeg bare naturlig. De beste fortjener de beste.