Av med klærne! Skru på alarmen! Vift med knokler!

En etterlengtet utgivelse man har ventet på i over 30 år.
 
1 / 1

Her er det bare å skru på alarmen, slå av PC og mobil, løpe ut med en finger i hvert øre og advare alle som hater norsk garasjerock tuftet på arven fra The Cramps, fremført av middelaldrende menn med en ei hang til å kle seg i huleboerklær og vifte med knokler.

Da er nemlig dette skiva du mer enn alt i verden må holde deg unna.

Hvis du derimot elsker norsk garasjerock tuftet på arven fra The Cramps, fremført av middelaldrende menn med en lei hang til å kle seg i huleboerklær og vifte med knokler, er det all grunn til å henge med. For her har vi som liker og elsker slikt et etterlengtet produkt i hendene.

The Cavebones har vært der ute i noe som kjennes ut som en evighet, noe dokumenterte 30 år så å si er i denne bransjen. Bandet har hele tiden vært garantister for suverene gigs, der psychobilly/fuckupabilly-genrens tas på blodig alvor, og ektekjærlighet tilkjennegis, med alt det sårt tiltrengte tullballet som kreves for å nå opp dit. Det er nemlig ingen motsetning, bare spør Lux Interior, om du oppnår kontakt med ham.

For konsertene til The Cavebones er virkelig et skue. Med de karakteristiske «klærne sine» er det lett å bli i godt humør, men dealen da er alltid at man også må levere musikalsk, ellers kødder man med kontrakten som ligger i bunn her, og der lander alltid The Cavebones på rett side.

Sist jeg så dem var for noen år siden, som support for The Barracudas på Rypekroken, der de regelrett feide hovedattraksjonen ned av scenen og etterlot dem som en knokkelhaug bak seg. Og de spilte først! Med en fin miks av egne låter, perfekt blandet med gamle garasjeklassikere ,og uunngåelige versjoner av et knippe The Cramps-låter, hadde de publikum i sin huleboerhånd.

At det skulle ta dem 30 år å få ut ei plate er ganske sykt, men desto gøyere at den endelig er ute, godt besørget av Pure Lust, denne rørende flotte énmannsheltelabelen som drives på hobbybasis av filantropen og den uselviske, dedikerte og alltid hjelpsomme Jostein Hestøy. Gi den mannen en pris.  

Og kanskje var det like greit at det tok så lang tid, for dette låter jo helt rørende flott. Produksjonen er akkurat passe skarp og grisete, noe Kåre João selv (og Johnny Skalleberg, som har mikset) har sørget nennsomt for, og jeg synes dessuten lengden her er helt perfekt (6 sanger på 20 minutter, på mellomformatet 10-tommer).

Så vidt jeg kan høre er det bare deres egne originaler her, men dette er folk med så dyp kjærlighet for undergrunnen, at jeg ikke hadde blitt overrasket om det var en og annen luring her som er gjort i en mørk kjeller på slutten av femtitallet. Dessuten er det flust med nerdete referanser, som f.eks. gutturale «Surfin' Bird»-gurglingene på slutten åpningssporet «Drinking Beer» (for en platt og flott tittel!).

Det hørbare unntaket er «Love Me», en gammel traver fra 1960, skrevet av M. Lott «The Phantom», men først og fremst gjort kjent via The Cramps (originalt som B-side på «Drug Train»-singelen, og senere plassert sentralt på samlerne «Off the Bone» Og «Bad Music For Bad People»).

The Cramps’ ånd er på sett og vis mammuten i rommet her, for deres ånd hviler over hele dette suverene minialbumet, og det er fint, for det er ikke så mange som fikser dette gamet.

Buck Naked gjorde det med bravur, og i Norge hadde vi jo helt ellevilt underkjente og fantastiske The Tranceplants. Sistnevnte har vært oppløst altfor lenge, mens Buck ble skutt og drept. Og Lux Interior danser, skremmer gamle damer og sluker mikrofoner i en fjern galakse. Så da får vi sette vår lit til The Cavebones.

De står dessuten støtt på egne bein og knokler. Låtene er fengende og flotte, og tekstene akkurat så grisete, morsomme og nødvendig umoralske som de skal. Bare tittelen alene er verdt inngangspengene her. «Snake Woman» er så drøy at den neppe hadde passert på norsk, ikke engang som russelåt.

Dette var veldig kult at endelig kom ut. Nå vil jeg se materialet fremført live igjen. Men først skal jeg se opp og utbringe en skål til Lux og Willy B. De hadde digget dette. De også.