Soul-sukkertøy både til å grine av og danse til

Endelig en duo med styrkede sjelsevner!
 
        
            (Foto: Merrick Ales)

  Foto: Merrick Ales

Hypen fra musikkbyen Austin nådde europeiske medier allerede i fjor, og det ferskt foreliggende debutalbumet fra Black Pumas bekrefter klisjéfrasen «ingen røyk uten ild». Texas-duoen leverer musikk som brenner seg fast både i hjerte og hjerne.

Black Pumas er det nye hjertebarnet til den nokså meritterte produsenten, gitaristen låtskriveren Adrian Quesada, som har funnet et sjeldent godt trumfkort i den tidligere gatesangeren Eric Burton (nesten Burdon, altså). Burton er en type vokalist som legger hele sitt vesen i tekst og melodi. Barndommen som kirkesanger skinner igjennom – uten at vokalisten går i «Idol-fella», og prøver for hardt.

I tospann kompletterer Quesadas låter og Burtons stemme hverandre like godt som egg og bacon, tomat og mozzarella, og øl og fredagskvelden.

Gospelmusikken utgjør Black Pumas’ hjerte, som med stor kraft pumper liv ut til tær, fingre og hode. Sørstatsfaktoren er allikevel nokså lav gjennom de ti lekre sporene. Dette er derimot som et soundtrack til en spasertur gjennom de kalde bakgatene i Philadelphia, Detroit og Chicago. 

Musikken har både et klassisk og moderne snitt. Black Pumas (eventuelt deres management) omtaler bandet som «psychedelic soul». Dette alltid har vært et upresist, og tidvis misvisende, begrep. Referanser til denne debutplata ligger allikevel i og rundt «sen» Temptations, Sly Stone og Funkadelic sine mest edruelige, småskumle øyeblikk.  

Soundet og instrumenteringen er særdeles smakfull. Produksjonen er dandy, men breier seg ikke unødvendig. Her leveres det mange lekkerbiskener fra gitaren og orgelet, men man unngår allikevel å bli stappmett. De velklingende kanapéene er spredt bredt og disiplinert utover, slik at lytterens appetitt opprettholdes.

De lekre detaljene er dog et supplement, og kommer aldri i veien for Black Pumas styrke: Selve melodien. «Old Man» og «Touch the Sky» er blant flere eksempler hvor man suges langt inn i en repetitiv rytme og melodi, før man overrumples totalt av et dramatisk brekk.

«Colours» er en groovy gåsehudmaskin av en låt. Blåøyd, mollstemt soul blir ikke bedre. Oppbygningen – fra den spinkle og tørre kassegitaren i introen, til et klimaks i den kraftigste gospelbrunchen du kan forestille deg – utgjør en «masterclass» i låtskriverfaget. Låter som dette, som det både kan danses og grines til, er sjeldne. 

Dette er den beste soulplata jeg har hørt i 2019, i skarp konkurranse med Durand Jones & The Indications. Quesada og Burton er to karer med styrkede sjelsevner, som vet hvordan man lager sukkertøy for ørene.