Ukas spilleliste

Sju sinnssykt stilige sommerknallerter + spilleliste!

Drepende varme, tåke og regn, irriterende sollys eller deilige og lyse sommernetter? Sommer kan være så mangt, alt etter hvem du spør.
I WAS A KING: Norges ukronede popduo har alltid levert bøtter av eminent pop. Og de trenger ikke engang et helt minutt på å bevise sin genialitet.  
        
            (Foto: Promo/presse)

I WAS A KING: Norges ukronede popduo har alltid levert bøtter av eminent pop. Og de trenger ikke engang et helt minutt på å bevise sin genialitet.   Foto: Promo/presse

Men som alle årstider er også sommeren en tid på året man trenger et raft og flott lydspor. Her er noen utvalgte låtperler, perfekt tilpasset årstiden vi er midt i nå, med bruksanvisning og anekdotiske naskerier attåt.

1. The La’s «There She Goes»

I indre kretser, der denne er kjent, er den ihjelspilt for over 30 år siden, men den har likevel vist seg å være uhyre slitesterk og ha evig liv, da den fortsatt maner frem sommer- og gode popvibber hver gang den blir avspilt.

Liverpool-bandet inkluderte låten på et brillefint debutalbum, som skulle bli deres eneste skive, og til tross for et meget habilt album er det nok bare denne de fleste vil huske.

 

 

Men for en låt. Enkelt som softis uten strø eller kjeks, med et refreng som gjentas fire ganger, pluss ei frekk bru. Ingen vers. Bare pur, briljant pop. Kristopher Schau kalte den en gang «popens «Smells Like Teen Spirit»», og dét synes jeg er helt enormt spot on.


2. I Was A King «California»

 

Anne Lise Frøkedal og Frode Strømstad er seil og surfebrett i dette helt vidunderlige popbandet fra Egersund.

Her kunne man lett plukket et høyt, tosifret antall låter, men jeg går for verdens beste låt på under ett minutt, den uvirkelig catchy og knallkjappe popperla «California». I en periode etter den kom ut hørte jeg den flere hundre ganger hver dag. Før lunch.

Men sjekk ut alt de har lagd, ikke minst den bedårende popknallerten «Isle of Yours». Love’em. De har hele seks låter i vedlagte spilleliste, bare slått av The Beatles. Sier uhorvelig mye.

3. The Turtles «You Showed Me»

The Turtles: Man kan si mye om The Turtles, men de var faen meg bra raffe når det kom til bart og hår. 

The Turtles: Man kan si mye om The Turtles, men de var faen meg bra raffe når det kom til bart og hår. 

Jeg bør i grunn skrive en egen sak om The Turtles, da jeg har mye på hjertet om dem. Jeg elsker The Turtles! Fantastisk 60-tallsband, så sterkt inspirert av The Byrds at de i starten het The Tyrtles. Deres mest kjente låter er covere av Dylan (som The Byrds også drev med i starten), samt hiten «Happy Together».

Her gjør de derimot en cover av The Byrds’ «You Showed Me», angivelig den første låten Gene Clark og Roger McGuinn skrev sammen. At Gene er på låtskriversiden er iallfall lett å høre (når man vet det), men jeg synes faktisk The Turtles gjør den enda bedre enn originalen.

Den er sløyere, mer luftig og er mer rendyrket, svevende pop enn den knakende fine folkversjonen til The Byrds. Perfekt musikk, dette. Og den ble også en hit, den aller siste de hadde.

4. Sebadoh «Too Pure»

 

En av de mest forunderlige poplåter jeg kjenner til, dette. Og også en av de beste.

Platene til Sebadoh er alle sammen ganske rotete og ujevne, men det beste er alltid så himla bra at man lurer på om frontfigur Lou Barlow bare er en lurendreier og taskenspiller som holder oss for narr halve tiden.

Her er han uansett fokusert og djevelsk på hugget. Låten har noe sårt og vemodig over seg, før den eksploderer som et sukkertøy med fyll du knakker mellom jekslene.

Rar komposisjon også, da du først får to vers, før det stratosfærisk vakre og uhyre vanedannende refrenget kommer. Så skyter soloen ut, før reffet repeteres en gang til. Så er det over. Og 3:47 føles som fem sekunder og du må sette den på fra begynnelsen av. Introen har dessuten noe «Strawberry Fields Forever»-aktig over seg, og slikt trekker heller ikke ned.

5. Holly Williams «Drinkin’»

 

Jeg kjøpte denne skiva på forsommeren i 2013, og assosierer den derfor ufrivillig veldig med sommer. Hadde akkurat anskaffet oss hytte, og det var mye hytte, båt, vin, sigaretter på stranda, mer vin… og Holly Williams.

Som barnebarnet til den litt mer kjente Hank, og datteren til den litt mer kjente Hank Jr. (og sågar halvsøsteren til velkjente Hank III) har hun hele livet levd med et vanvittig forventningspress over seg, og man tenker at hun kanskje burde sluppet å være musiker.

Men takk og lov grep ikke fornuften tak i henne. I stedet har hun blitt en mæææget habil låtskriver, og denne låten oser av frozen margaritas, whisky and soda, paraplydrinker og netter som aldri tar slutt, om låten har et aldri så mørkt lyrisk bakteppe. Hun er, tross alt, født inn i den familien hun er. Synes forresten hun skal lage ei ny skive snart.

6. Grand Cafe «Million Miles Away»

Dette norske bandet burde blitt verdensstjerner for lenge siden, da toppnivået deres er svimlende høyt. Men når de driver og somler og surrer og later til å gi opp eller hva faen det er som skjer, kan de bare ha det så godt.

Jeg velger likevel å digge dem, om enn noe motvillig (p.g.a. det ovennevnte). Denne låten er en av de mest episke poplåtene hamret ned i riller her til lands de siste årene, og kunne like godt vært signert Nicke Andersson på en god dag, eller et eller annet dritbra amerikansk band på vestkysten midt på syttitallet.

Og Christian Krogh er en latterlig god vokalist, som kunne sunget soul, rock, country eller pop eller hva det måtte være. Bare hør her. Og se videoen, der Thee Mono Sapiens-vokalist Homo Sapien prøver å skjule sin identitet bak ei maske. Haha! Tullemann.

7. Lloyd Cole & The Commotions «Charlotte Street»

 

Ei hver liste man har anledning til å snike Lloyd Cole inn bakveien på, må alltid inneholde Lloyd Cole. Men her tar vi ham inn hoveddøra, og vi gjør det mens vi kaster palmer foran eselet han rir inn på, mens vi bøyer oss i støvet for en av de virkelig store der ute.

Debuten, som denne er løftet fra, er en sann klassiker alle med god smak bør eie fysisk, og der man egentlig kunne plukket låt i blinde. I dag ble det «Charlotte Street», en låt så bedårende og velkomponert at man må kjøle seg ned ved å helle iskaldt øl eller softis i hodet på en selv og sine omgivelser.

Skiva kom i 1985, men han har aldri sluttet å være bra, den godeste Lloyd. Alltid noen fiffige låter i ermet. Alltid smarte tekster. Alltid smilet på lur. Heidersmann. Hør på hele katalogen hans. La oss gjøre hver fredag til en internasjonal Lloyd Cole-dag!

Her følger ei mæææget raff spilleliste på over 400 låter, med musikk nennsomt snekret sammen for maksimal glede, enten du befinner deg i en kokvarm bil med ræva anlegg, eller sitter i et svalt kjellerrom med det raffeste innen hi-fi.

Og der befinner selvsagt alle disse sju ovennevnte perlene seg, sammen med mange hundre åndelige kolleger. Lytt og nytt, og fortsatt god sommer!