Tyske Al Jawala hadde ingen problemer med å få publikum i si hule hånd, men når alt kommer til alt var nok konserten på Storgata Camping mer morsom enn god.
Bandet stiller på scenen med to saxofoner, en gitarist og et utall trommer traktert av to slagverkere.
Innimellom blir den ene saxofonen bytta ut med en didgeridoo. Andre ganger tar den andre saxofonisten tak om sangmikrofonen.
Balkan uten grenser
Tyngdepunktet for musikken bandet presenterer ligger i Balkan. Men Al Jawala er temmelig langt unna å være stilreine purister.
Når bandet selv er blitt spurt om hvilken sjanger deres musikk skal plasseres i, så har svaret vært: «Balkan Big Beats, Oriental Voodoo, Tropical Gypsy, Balkan Trance eller ganske enkelt et dansbart kultursjokk».
Al Jawala leker med sjangrer og musikalske klisjeer, og er musikalsk dyktige nok til å gjøre det.
Saxofonene er virtuose. Rytmeseksjonen har all kontroll vi kan ønske oss og driver musikken stadig videre i et høyt oppskrudd tempo. Rytmene og drivet i musikken drar umiddelbart de danseglade fram på golvet.
For beina mer enn hodet
Jeg bifaller gjerne musikk som appellerer til kroppslig utfoldelse. Men lar jeg musikken gå til hodet i stedet for til beina, så er ikke begeistringa fullt så overstrømmende.
Oppskriftene fra låt til låt blir så like at bandet selv står i fare med å plassere seg i en klisjé. Det er flott til å begynne med, men etter hvert sniker det seg inn en følelse av gjentakelse.
Mangelen på variasjon i tempo, uttrykk, rytmikk og melodi, gjør at konserten blir forutsigbar og nærmer seg det kjedelige.
Selvsagt skaper det et brudd og begeistring når bandet tar turen ned fra scenen og ned på dansegolvet sammen de som aller sterkest lar seg rive med. Men rent musikalsk betyr det ingen ting, snarere tvert om.