Men det er jo så forbanna vanskelig å følge med når man stresser med å ha «ordentlig ferie», og greier. Fortvil ikke! Helge Skog har samlet fem av sommerens ferske og fjonge albumfavoritter på éi fjøl (Og neste uke ryktes at det at Egon Holstad skal avsløre sine sommerfavoritter).
Dette er Helges fem favorittplater fra sommeren 2019 – som alle vurderes til solide femmere på den velkjente femmeren:
DOUG TUTTLE«Dream Road»(Burger Records)
«Dream Road» er den beste popplata jeg har hørt så langt i 2019.
Snakk om perfekt timing at den ble sluppet på starten av det som ble en solrik sommer – der man måtte bade i kald hvitvin, og enda kaldere øl, for å holde kroppstemperaturen i sjakk. «Dream Road» endte opp med hovedrollen under flere runder med midnattssol for undertegnede.
Jeg blir ikke helt klok på hvorfor Doug Tuttle fortsetter å vandre rundt i relativ obskuritet. Dette er Massachusetts-artistens fjerde soloalbum, og han leverer bedre og bedre saker hver gang.
Tuttle har mye til felles med gitarpopens virkelige sluggere opp gjennom historien. Fans av Big Star, Lemonheads og The Nerves kan umulig vende tommelen ned til Tuttles musikk.
Det går selvsagt også et spor tilbake til rekken av glimrende popmelodier signert Ray Davies og Lennon/McCartney på 60-tallet. Samtidig er det ingen stilmessig retro-tilbedelse Tuttle bedriver, og musikken hans har en signatur som er nesten unaturlig sterk når man skriver 2019.Doug Tuttle blander dur- og mollakkorder på mesterlig vis. Dette er pop som smelter i ørene. Låtene hans er veldig enkle, men når man hører gjennom et album rundt 20 ganger i løpet av en måned (som jeg innrømmer er en sjeldenhet for undertegnede) er musikken i tillegg imponerende slitesterk.
Samtlige 10 spor på «Dream Road» er knakende gode. Jeg kunne neppe valgt ut én favorittlåt, selv om jeg ble torturert på det groveste. Denne plata lukter så hardt på toppkarakteren at den har fått sekserterningen sittende fast i ett av neseborene.
GHOST FUNK ORCHESTRA«A Song For Paul»(Colemine Records)
Sjeldent frisk, funky og fargesterk musikk, der her.
Ghost Funk Orchestra (GFO) er som en kreativ bartender med god smak. Her blandes utrolig mye forskjellig musikk i én og samme cocktail – som er passe søt, passe syrlig, passe frisk, og lett berusende. Selv omtaler de musikken sin som «psychedelic soul», men GFO låter på ingen måte som The Temptations.
Funk, jazz og psykedelisk rock er musikkens tre grunnpilarer, men utforskertrangen er stor, og resultatet er fargerikt. Her veksler musikken fra varmt til kaldt, og tilbake igjen, så raskt at man ikke rekker å miste oppmerksomheten.
Undertegnede har lett for å kjede seg under lange, instrumentale impro-partier. Dette bandets 10 (!) medlemmer spiller heldigvis på lag, både med hverandre og lytteren. GFO koker impro-partiene ned, slik at vi akkurat rekker å «miste hodet» i selve essensen av musikken – før neste låt plutselig sørger for en ny vending. Nå er det i tillegg plenty av pophooks, og en del fine refrenger, på GFOs fjerde album.
Om du har gått deg litt fast i dine egne favorittsjangre anbefaler jeg å friske litt opp i ørene med «A Song For Paul». Dette er motpolen til kjedelig og forutsigbar musikk, og GFO er et band jeg har utrolig lyst til å se live. Noe for Tromsø Jazzfestival 2020, kanskje? Det er lov å prøve seg!
ENFORCED«At the Walls»(WAR Records)
YEEEEEEAAAAARRRRGH! Dét er utsagnet jeg føler beskriver denne plata best.
Her det bare å skru lyden opp på elleve, og polstre omgivelsene – for at de skal kunne overleve din énmanns/kvinnes moshpit idet første låt på «At the Walls» detoneres.
Enforced spiller amerikansk thrash metal med høy partyfaktor. Dette relativt ferske bandet er filmklisjéen «cut to the chase» i praksis. Her er alt dilldall skrellet bort. Vi serveres ni låter som går rett i strupen på kjedsomhet og dovenskap, og sprøyter adrenalinet rett inn i hjertemuskelen.
Enforceds inspirasjonskilder spenner fra crossover-hardcore som Suicidal Tendencies og Agnostic Front, til groovy og «chuggende» death metal – midt mellom den knivskarpe svenske varianten, og den basstunge sump-stilen fra Florida. På «Retaliation» kjører i tillegg gitaristene høy nok Hanneman/King-faktor til å gjøre enhver Slayer-fan søkkvåt i skrittet.
Alle som har latt seg rive med av Power Trip de siste årene har i Enforced funnet sitt nye favorittband. Virginia-bandets debutplate kom som et sjokk på undertegnede, etter å ha fått skiva anbefalt av en kjenning. Og sjokkbølgene fortsetter å dundre ut av både headsettet og høyttalerne hjemme.
«At the Walls» er passe macho og passe harry – akkurat som denne typen metal er på sitt beste.
UV-TV «Happy»(Deranged Records)
Jeg er egentlig drittlei av flommen av indierockband med gitarene druknet i reverb. Ikke la deg lure, UV-TV er nemlig noe helt annet.
Her har vi et band som triller ut glimrende pop, med bøtter av energi i drivstofftanken, samt en meloditeft man må være temmelig døv for å gå glipp av.
Plata er spilt inn både i bandets tidligere hjem Gainesville, Florida (hill Tom Petty!), og deres nye bosted i New York. «Happy» låter mest som et produkt av sistnevnte.
Sounden låner mye fra surf og psykedelia, men selve låtene på «Happy» er en sjelden – og veldig underholdende – miks av postpunk og powerpop. Dette er også en plate som minner meg om de positive sidene ved den såkalte alternative rocken fra Junaiten på 80- og tidlig 90-tall. Innpakningen er rufsete og rå, men kjernen er som en søt karamell man skulle ønske varte evig.
Sanger Rose Vastola har det som i en logisk verden ville blitt kalt «star power». Hun har en utrolig innbydende og sterk stemme. Vastola bærer låtenes melodi med stor autoritet, der hun veksler sømløst fra sårbarhet til sinnastemme, og tilbake igjen.
Definitivt en plate å bli «Happy» av, dette!
AVERY R. YOUNG«Tubman.»(FPE Records)
Jeg kjente ikke til multikunstneren Avery R. Young før jeg ramlet over denne plata i sommer.
Beskrivelsen «litt av en skrue» er i dette tilfellet å regne som en reinspikka kompliment. Young sysler med blant annet litteratur og visuell kunst, men hvis vi konsentrerer oss om hans ferske album «Tubman.» har vi nok å bite over og kose oss med i denne runden, tenker jeg.
Young hører hjemme i Chicago, men musikken hans låner brorparten av innholdet fra det afroamerikanske kulturlivet i sørstatene før mange av dem flyttet seg nordover i USA – på jakt etter arbeid, og flukt fra fattigdom og rasisme. Historiene om disse menneskenes kamp for overlevelse fortelles da også med stor innlevelse i Youngs låter – i tillegg til en nokså dyster statusoppdatering fra Statene anno 2019.
Gospel, blues og funk utgjør musikkens «backbone». Young viderefører arven til George Clintons grupper Funkadelic og Parliament, men evner å koke næringsrik suppe på spirituals-arven – samtidig som han tar den ett steg videre. Den storslagne korsangen, som er en viktig del av brorparten av Youngs låter, fanger selv en heller lite «spirituell» gudsfornekter som meg.
Det er en kraft i denne musikken der min beskrivelsesevne kommer til kort. Du må kjenne musikkens energi på kroppen – da snakker vi nemlig hallelujastemning i praksis.