Men det er jo så for­ban­na van­ske­lig å føl­ge med når man stres­ser med å ha «or­dent­lig fe­rie», og greier. For­tvil ikke! Hel­ge Skog har sam­let fem av som­me­rens fers­ke og fjon­ge al­bum­fa­vo­rit­ter på éi fjøl (Og nes­te uke ryk­tes at det at Egon Hol­stad skal av­slø­re sine som­mer­fa­vo­rit­ter).

Det­te er Helges fem fa­vo­ritt­pla­ter fra som­me­ren 2019 – som alle vur­de­res til so­li­de fem­me­re på den vel­kjen­te fem­me­ren:

DOUG TUTT­LE«Dream Road»(Burger Records)

«Dream Road» er den beste pop­pla­ta jeg har hørt så langt i 2019.

Snakk om per­fekt ti­ming at den ble slup­pet på star­ten av det som ble en sol­rik som­mer – der man måt­te bade i kald hvit­vin, og enda kal­de­re øl, for å hol­de kropps­tem­pe­ra­tu­ren i sjakk. «Dream Road» end­te opp med ho­ved­rol­len un­der fle­re run­der med mid­natts­sol for un­der­teg­ne­de.

Jeg blir ikke helt klok på hvor­for Doug Tutt­le fort­set­ter å vand­re rundt i re­la­tiv ob­sku­ri­tet. Det­te er Mas­sa­chu­setts-ar­tis­tens fjer­de so­lo­al­bum, og han le­ve­rer bedre og bedre sa­ker hver gang.

Tutt­le har mye til fel­les med gi­tar­po­pens vir­ke­li­ge slug­ge­re opp gjen­nom his­to­ri­en. Fans av Big Star, Le­mon­heads og The Ner­ves kan umu­lig ven­de tom­me­len ned til Tuttles mu­sikk.

Det går selv­sagt også et spor til­ba­ke til rek­ken av glim­ren­de pop­me­lo­di­er sig­nert Ray Davies og Lennon/McCartney på 60-tal­let. Sam­ti­dig er det in­gen stil­mes­sig re­tro-til­be­del­se Tutt­le be­dri­ver, og mu­sik­ken hans har en sig­na­tur som er nes­ten una­tur­lig sterk når man skri­ver 2019.Doug Tutt­le blan­der dur- og moll­ak­kor­der på mes­ter­lig vis. Det­te er pop som smel­ter i øre­ne. Lå­te­ne hans er vel­dig enk­le, men når man hø­rer gjen­nom et al­bum rundt 20 gan­ger i lø­pet av en må­ned (som jeg inn­røm­mer er en sjel­den­het for un­der­teg­ne­de) er mu­sik­ken i til­legg im­po­ne­ren­de sli­te­sterk.

Samt­li­ge 10 spor på «Dream Road» er kna­ken­de gode. Jeg kun­ne nep­pe valgt ut én fa­vo­ritt­låt, selv om jeg ble tor­tu­rert på det gro­ves­te. Den­ne pla­ta luk­ter så hardt på topp­ka­rak­te­ren at den har fått sekserterningen sit­ten­de fast i ett av ne­se­bo­re­ne.

GHOST FUNK OR­CHEST­RA«A Song For Paul»(Colemine Records)

Sjel­dent frisk, fun­ky og far­ge­sterk mu­sikk, der her.

Ghost Funk Orchestra (GFO) er som en krea­tiv bar­ten­der med god smak. Her blan­des utro­lig mye for­skjel­lig mu­sikk i én og sam­me cock­tail – som er pas­se søt, pas­se syr­lig, pas­se frisk, og lett be­ru­sen­de. Selv om­ta­ler de mu­sik­ken sin som «psychedelic soul», men GFO lå­ter på in­gen måte som The Temptations.

Funk, jazz og psy­ke­de­lisk rock er mu­sik­kens tre grunn­pi­la­rer, men ut­fors­ker­tran­gen er stor, og re­sul­ta­tet er far­ge­rikt. Her veks­ler mu­sik­ken fra varmt til kaldt, og til­ba­ke igjen, så raskt at man ikke rek­ker å mis­te opp­merk­som­he­ten.

Un­der­teg­ne­de har lett for å kje­de seg un­der lan­ge, in­stru­men­ta­le impro-par­ti­er. Det­te ban­dets 10 (!) med­lem­mer spil­ler hel­dig­vis på lag, både med hver­and­re og lyt­te­ren. GFO ko­ker impro-par­ti­ene ned, slik at vi ak­ku­rat rek­ker å «mis­te ho­det» i sel­ve es­sen­sen av mu­sik­ken – før nes­te låt plut­se­lig sør­ger for en ny ven­ding. Nå er det i til­legg plen­ty av pop­hooks, og en del fine re­fren­ger, på GFOs fjer­de al­bum.

Om du har gått deg litt fast i dine egne fa­vo­ritt­sjang­re an­be­fa­ler jeg å fris­ke litt opp i øre­ne med «A Song For Paul». Det­te er mot­po­len til kje­de­lig og for­ut­sig­bar mu­sikk, og GFO er et band jeg har utro­lig lyst til å se live. Noe for Tromsø Jazz­fes­ti­val 2020, kan­skje? Det er lov å prø­ve seg!

EN­FORCED«At the Walls»(WAR Records)

YEEEEEEAAAAARRRRGH! Dét er ut­sag­net jeg fø­ler be­skri­ver den­ne pla­ta best.

Foto: Morgan Parrish

Her det bare å skru ly­den opp på el­le­ve, og polst­re om­gi­vel­se­ne – for at de skal kun­ne over­le­ve din énmanns/kvin­nes moshpit idet før­s­te låt på «At the Walls» de­to­ne­res.

En­forced spil­ler ame­ri­kansk thrash me­tal med høy par­ty­fak­tor. Det­te re­la­tivt fers­ke ban­det er filmklisjéen «cut to the cha­se» i prak­sis. Her er alt dill­dall skrel­let bort. Vi ser­ve­res ni lå­ter som går rett i stru­pen på kjed­som­het og do­ven­skap, og sprøy­ter ad­re­na­li­net rett inn i hjer­te­mus­ke­len.

Enforceds in­spi­ra­sjons­kil­der spen­ner fra cross­over-hard­co­re som Sui­ci­dal Ten­den­cies og Ag­nos­tic Front, til groovy og «chuggende» death me­tal – midt mel­lom den kniv­skar­pe svenske va­ri­an­ten, og den bass­tun­ge sump-sti­len fra Flo­ri­da. På «Re­tal­i­a­tion» kjø­rer i til­legg gi­ta­ris­te­ne høy nok Hanneman/King-fak­tor til å gjø­re en­hver Slay­er-fan søkk­våt i skrit­tet.

Alle som har latt seg rive med av Power Trip de siste åre­ne har i En­forced fun­net sitt nye fa­vo­ritt­band. Virginia-ban­dets de­but­pla­te kom som et sjokk på un­der­teg­ne­de, et­ter å ha fått skiva an­be­falt av en kjen­ning. Og sjokk­bøl­ge­ne fort­set­ter å dund­re ut av både headsettet og høyt­ta­ler­ne hjem­me.

«At the Walls» er pas­se ma­cho og pas­se har­ry – ak­ku­rat som den­ne ty­pen me­tal er på sitt beste.

UV-TV    «Hap­py»(De­ranged Records)

Jeg er egent­lig dritt­lei av flom­men av in­die­rock­band med gi­ta­re­ne druk­net i reverb. Ikke la deg lure, UV-TV er nem­lig noe helt an­net.

Her har vi et band som tril­ler ut glim­ren­de pop, med bøt­ter av ener­gi i driv­stoff­tan­ken, samt en me­lo­di­teft man må være tem­me­lig døv for å gå glipp av.

Pla­ta er spilt inn både i ban­dets tid­li­ge­re hjem Gai­nes­vil­le, Flo­ri­da (hill Tom Petty!), og de­res nye bo­sted i New York. «Hap­py» lå­ter mest som et pro­dukt av sist­nevn­te.

Sounden lå­ner mye fra surf og psykedelia, men sel­ve lå­te­ne på «Hap­py» er en sjel­den – og vel­dig underholdende – miks av post­punk og po­wer­pop. Det­te er også en pla­te som min­ner meg om de po­si­ti­ve si­de­ne ved den så­kal­te al­ter­na­ti­ve roc­ken fra Junaiten på 80- og tid­lig 90-tall. Inn­pak­nin­gen er ruf­se­te og rå, men kjer­nen er som en søt ka­ra­mell man skul­le øns­ke var­te evig.

San­ger Rose Vastola har det som i en lo­gisk ver­den ville blitt kalt «star power». Hun har en utro­lig inn­by­den­de og sterk stem­me. Vastola bæ­rer lå­te­nes me­lo­di med stor au­to­ri­tet, der hun veks­ler søm­løst fra sår­bar­het til sin­na­stem­me, og til­ba­ke igjen.

De­fi­ni­tivt en pla­te å bli «Hap­py» av, det­te!

AVE­RY R. YOUNG«Tubman.»(FPE Records)

Jeg kjen­te ikke til mul­ti­kunst­ne­ren Ave­ry R. Young før jeg ram­let over den­ne pla­ta i som­mer.

Be­skri­vel­sen «litt av en skrue» er i det­te til­fel­let å reg­ne som en rein­spik­ka kom­pli­ment. Young sys­ler med blant an­net lit­te­ra­tur og vi­su­ell kunst, men hvis vi kon­sen­tre­rer oss om hans fers­ke al­bum «Tubman.» har vi nok å bite over og kose oss med i den­ne run­den, ten­ker jeg.

Young hø­rer hjem­me i Chi­ca­go, men mu­sik­ken hans lå­ner bror­par­ten av inn­hol­det fra det af­ro­ame­ri­kans­ke kul­tur­li­vet i sør­sta­te­ne før man­ge av dem flyt­tet seg nord­over i USA – på jakt et­ter ar­beid, og flukt fra fat­tig­dom og ra­sis­me. His­to­ri­e­ne om dis­se men­nes­ke­nes kamp for over­le­vel­se for­tel­les da også med stor inn­le­vel­se i Youngs lå­ter – i til­legg til en nok­så dys­ter sta­tus­opp­da­te­ring fra Sta­te­ne anno 2019.

Gos­pel, blues og funk ut­gjør mu­sik­kens «back­bone». Young vi­de­re­fø­rer ar­ven til George Clintons grup­per Funkadelic og Par­lia­ment, men ev­ner å koke næ­rings­rik sup­pe på spi­ri­tu­als-ar­ven – sam­ti­dig som han tar den ett steg vi­de­re. Den stor­slag­ne kor­san­gen, som er en vik­tig del av bror­par­ten av Youngs lå­ter, fan­ger selv en hel­ler lite «spi­ri­tu­ell» guds­for­nek­ter som meg.

Det er en kraft i den­ne mu­sik­ken der min be­skri­vel­ses­evne kom­mer til kort. Du må kjen­ne mu­sik­kens ener­gi på krop­pen – da snak­ker vi nem­lig hallelujastemning i prak­sis.