Hollow Hearts skal på ingen måte kunne kalles en tiltaksløs gjeng, da de i disse dager er aktuell med sin tredje fullengder på halvannet år, noe som er intet annet enn imponerende i seg selv.
Nyskapningen har fått navnet «Peter», og er konseptuelt ment som en fortsettelse på historien fra bandets debutalbum, «Annabelle».
Albumet åpner lovende med låtene «Now That All is Said and Done» og «A Sailors Warning», to av skivas sterkeste spor. Her viser bandet seg fra sin mest folk-pregede side, arrangementene er smakfulle og interessante, og det er også her Hollow Hearts er mest sjangertro mot sine tidligere utgivelser.
Allerede fra albumets tredje låt, «I’ve got Hope», åpenbarer det seg imidlertid en del kreative ideer og sidesprang fra det ellers stilsikre musikalske uttrykket som vanligvis kjennetegner bandet. For min del gjør dessverre dette lytteopplevelsen mindre helhetlig og noe mer sprikende. Sammen med «High Time», utgjør nevnte låt ett av platas mest glatte og unødvendige popalibier, der bandet har gått helt bort fra sitt særpreg, og låter nesten mer som en gjeng studiomusikere på rutineoppdrag.
Videre inn i albumet fortsetter bandet med «Wait for Me», en nedtonet og minimalistisk sak som domineres av flerstemte koringer, der bandet tidvis kan minne om en polert utgave av Iron and Wine, eller en tidlig utgivelse av Fleet Foxes. På «Cold River» tar soundet igjen en ny retning, og drar tankene mot åtti- og nittitalls-crooneren Chris Isaak. Dette er på ingen måte direkte dårlige låter, men de fester seg heller ikke på øret, og går derfor også fort i glemmeboken.
Når det er sagt, er «Peter» heller ikke helt uten godbiter. Foruten de to tidligere nevnte åpningslåtene, fremstår for eksempel country-waltzen «Home for Him» som et friskt pust, og blir i all sin beskjedenhet et aldri så kjærkomment høydepunkt på albumet.
Produksjonen er det lite å si på. Alt låter både flinkt, velspilt og gjennomarbeidet. Lydbildet er behagelig, og miksen gir god plass til Ida Løvheims glitrende vokalarbeid, samtidig som den lar hver minste detalj fra hele bandet komme til sin rett.
Det er ingen tvil om at Hollow Hearts består av dyktige musikere, og i live-sammenheng er de blant Tromsøs ypperste aktører. Med fantastiske låter som «Down to the Wire» og «Travelling» på samvittigheten, har bandet på sine tidligere utgivelser også bevist at de innehar noen særdeles habile evner som låtskrivere.
På «Peter» mangler dessverre de sterkeste kortene i stokken, og mye av albumet fremstår dermed som en samling forglemmelige poplåter som ikke fikk plass på forrige skive.