Det kommer hele tiden ut bra skiver man av diverse årsaker ikke får tid til å omtale.

Dårlig tid, sløvhet, latskap, glemskhet og generelt slurv i å ta samfunnsoppdraget på seriøst alvor.

Ingen av årsakene er gyldige forklaringer, så da er det bare å kaste seg i det for å kompensere så best man kan.

Derfor har Helge (forrige uke) og Egon – aka «Helgegon» – plukket ut fem skiver hver de av ulike årsaker ikke har omtalt i år, men som de mener fortjener en raus omtale.

Tekstene er kortere enn vanlig, men her følger iallfall 5 kjappe anmeldelser.

Samtlige skiver er tilgjengelige i kjente strømmetjenester.

1. PURPLE MOUNTAINS«Purple Mountains» (Drag City)

Det hviler et slør av sorg og tristesse over denne helt smertelig vakre skiva. Frontfigur David Berman har lenge vært kjent for en ringere krets av dem som har fulgt amerikansk undergrunn i landskapet rundt småforvirrende begrep som americana/indie, da han tidligere frontet det smått bejublede bandet Silver Jews, en sidegrein fra langt mer kjente Pavement.

Men der Pavement i større grad lagde bøyd, skakk og uimotståelig fengende rock, var Bermans Silver Jews langt mer country- og folkorientert.

Det er dette bandets finurlige univers han viderefører og -utvikler her. Berman tok i 2009 farvel med musikkbransjen, og det så dessverre ut til å være en lovnad han klarte å holde.

Heldigvis ombestemte han seg etter nesten et tiår i taushet, og med sitt nye band (der gjengen i det framifrå bandet Woods backer ham) leverte han i juli ei skive så vakker, så skakk og så fin at det skal mye til om den ikke havner på pallplass for undertegnedes 2019-favoritter.

David hadde slitt mye med depresjoner og tungsinn, og i den nevnte «hvileperioden» berget han så vidt livet i et selvmordsforsøk. Dessverre skulle han fullføre dette bare en måned etter Purple Mountains-skiva kom ut, noe som gir lytteropplevelsen og tekstene en creepy og ekstra dimensjon, dog uten å stå i veien for musikken selvstendige storhet. David Berman døde 7. august, bare 52 år. Det er fryktelig trist på fryktelig mange måter.

R.I.P., big man.

2. KIM LENZ «Slowly Speeding»(Blue Star Recordings)

Vår generasjons Wanda Jackson, rockabilly-bølla Kim Lenz, har holdt på i over 20 år, med stilrene, stødige og raffe skiver, først med bandet The Jaguars, og deretter solo.

Hun er et råskinn bak mikrofonstativet, hvor hun synger så tøft, så sensuelt, så presist og så coolt at det halve hadde vært mer enn nok. Det mer swingaktige hun bedrev på forgjengerne er erstattet av et rendyrket rockabillysound, som ei blanding av Stray Cats, en oppstemt Chris Isaak og ei forbanna Imelda May. De harde rockabillylåtene er steintøffe. De smektende balladene er tungt bedårende.

Produksjonen er dessuten usannsynlig lekker, spekket med twangy gitarer og et varmt, organisk sound med en helvetes masse trøkk og punch. Men det er Kim selv som tar all oppmerksomhet her, med rette. Jeg kan ikke skjønne annet en at dette må være et sikkerstikk i festivalmarkedet. Hvis ikke dette er dritbra live, skjønner jeg nada.

3. TWIN TEMPLE «Twin Temple» (Bring You Their Signature Sound.... Satanic Doo-Wop)(Rise Above)

Denne skiva kom opprinnelig ut i 2018, men ble i år reutgitt på den velrenommerte etiketten Rise Above, blant annet i talløse versjoner på diverse fargesprakende vinylpressinger.

Så: Hvorfor er det ingen som tidligere har tenkt på den helt opplagte muligheten i å koble frekk femtitalls-doo wop med satanisme, pentagrammer, oppnedkors, nakenhet og blodige sverd? Helt ubegripelig, selvsagt, og dette har LA-duoen Twin Temple skjønt og grepet fatt i med livet som innsats.

Komboen er jo selvsagt helt enormt sprø, for ser man bilder av dem, og blir bedt om å gjette musikkformen de utøver, vil nok de fleste gjette på ekstremt hard og livsbeneiende black metal av det mest humørløse slaget. I stedet spiller de old school doo-wop-rock’n’roll, smelter det sammen med utsøkt soul og fremfører det helt uten en eneste antydning av fuzz i gitarene.

Og det funker helt aldeles utmerket. Nå venter vi bare på at en gjeng humørløse, rasende og bitre svartmetallere skal kle seg ut i dress og finskjorte, farge håret blondt og vise peacetegnet på alle bandbilder. Dukker nok opp i en David Lynch- eller Tarantino-film innen et par år. Det bør de iallfall.

4. THE BAD BEATS«Off the Hook»(Soundflat)

«Liker du The Chesterfield Kings, The Nomads, The Cynics, Dead Moon, The Fuzztones, The Oblivians, Lust O Rama mm., er det en stor sjanse for at du vil digge The Bad Beats». Dette skrev en helt ekstremt klok mann i en forsinket omtale av bandets debut «His Vengeful Hand» (2016), og ordene kunne like gjerne vært om oppfølgeren.

Vancouver-kvintetten spiller garasjerock slik den var ment å være, med masse fuzz, surklende hammondorgel og en dyp kjærlighet til den grisete rock’n’roll-undergrunnen på sekstitallet.

Skivas tolv spor er en 35 minutters lang og heidundrende gøyal fest med dertil hørende gla’- hærverk, utømmelige bar- og kjøleskap og hissig utveksling av de fleste kroppsvæsker. Åtte av låtene er egenkomponerte og de fire coverlåtene er alle superbe.

Fra 1967-nuggetgullet «Ain’t No Friend of Mine (av The Sparkles, et frekt tyveri av «(I'm Not Your) Steppin' Stone», mest kjent med The Monkees), via tittelsporet (og Stones-låten) «Off the Hook» og Animals-klassikeren «Inside Looking Out».

Helt knall alle sammen, men det er skivas avslutningsspor som virkelig drar skinnet av pølsa, og valget er ganske uventet. Her gjør de Townes Van Zandts «Waiting Around to Die» (også kjent som en av verdens beste låter), i en gåsehudfremkallende versjon som høres ut som ei blanding av Townes og Ricochets. Svimlende bra.

5. LILLIE MAE «Other Girls»(Third Man)

Tredje skive ut (og den andre på Jack Whites label Third Man) fra denne framifrå gitaristen, fiolinisten og countrymusikerinnen Lillie Mae. Mae har holdt på i over ti år allerede (hvis man regner med den kjappe karrieren med Jypsi, bandet hun hadde med flere av sine søsken). Soloskivene hennes (jeg har ikke hørt debuten, bare de to siste) er mer nedpå og samtidig mer poporienterte, men særlig i liveformatet er det liten tvil om at hennes musikalske ståsted er trygt plantet ned i countryen med begge bootsene.

Hun synger dritbra og krystallklart, og på plata er det hele skrudd helt fortreffelig sammen, med drahjelp fra både nevnte Jack White og Dave Cobb, en av bransjens mest ettertraktede produsenter. Jason Isbell har også gitt sine bidrag.

Resultatet er ei knallsterk skive med glitrende utført country, med en passe tilmålt dash pop, uten at man på noe slags tidspunkt føler at hun går på akkord med verken egenart eller integritet. Dette er også en artist jeg virkelig har lyst til å se live. Se bare her: