Anmeldelse:

Lufttrommiser, foren eder

Tools første album på 13 år er heldigvis verdt ventetiden.
HURRA: Ny musikk fra Tool er ikke hverdagskost. Pressefoto 

HURRA: Ny musikk fra Tool er ikke hverdagskost. Pressefoto 

Forrige gang vi fikk høre ny musikk fra Tool var i 2006, da bandet slapp albumet «10,000 Days». Det har altså gått hele 13 år siden sist, og mange band har sikkert rukket å bli dannet, gitt ut fem-seks album og deretter blitt oppløst på samme tidsintervall.

 

Man skal i hvert fall ikke beskylde LA-bandet for å stresse seg gjennom arbeidsdagen.

Nå er omsider gavepakken all verdens lufttrommiser har gått rundt og ventet på her, og da hadde det vært ubegripelig kjipt om Tool hadde brukt alle de årene på å lage et overmodent gufs fra fortiden. Heldigvis er tilfellet det stikk motsatte, og et kjærkomment gjenhør med en gammel favoritt.

Ikke siden bandet slapp mesterverket «Ænima» i 1996 har jeg vært mer begeistret for å høre et nytt Tool-album. Det skal for øvrig sies at «Ænima» også er albumet jeg måtte kjøpe på nytt flest ganger i løpet av årene, rett og slett fordi CD-platene ble spilt i hjel.

Det mest påfallende med «Fear Inoculum» er hvor tro bandet er mot sin egen sound, og skiva kunne like gjerne vært spilt inn på nittitallet. Det betyr imidlertid ikke at albumet låter datert. Det betyr at det låter akkurat som Tool alltid har gjort. Og godt er det.

En del band som har holdt på litt lengre enn de kanskje egentlig har godt av, har nemlig en lei tendens til å ville tenke helt nytt og gjenoppfinne seg selv. Metallica- og Lou Reed-samarbeidet «Lulu» er kanskje det aller beste eksempelet som finnes på akkurat det, og den innspillingen burde for alltid eksistere som skrekk og advarsel for alle som vurderer et comeback.

Tool, derimot, har laget en skive hvor det nesten virker som om de har anstrengt seg for å ikke finne opp kruttet på nytt, men heller rendyrke sitt eget uttrykk til det ytterste. Flere av riffene og låtelementene har derfor noe umiskjennelig familiært over seg, men uten at det føles som at bandet prøver å plagiere seg selv.

Alle kjennemerkene man forventer er der – fra de rammeskjeve taktartene og Danny Careys vanvittig oppfinnsomme trommespill – til de lange, syrete gitarsoloene og Maynard James Keenans klare og distinkte vokal.

Det blir nesten vanskelig å trekke fram enkeltlåter, da dette er et album som burde anses som et helhetlig verk, og lyttes gjennom fra start til slutt. Skal man likevel prøve å trekke fram noen høydepunkter, bør man nevne tittelsporet, den polyrytmiske festen «Pneuma» og Adam Jones’ gitarhelt-øyeblikk på «Descending», samt instrumentalsnutten «Chocolate Chip Trip», som kan beskrives som en mellomting av fire minutter med trommesolo og Kraftwerk med hjerneslag.

Med en spilletid på nesten halvannen time, kan imidlertid albumet bli litt i overkant langt, og det kunne med fordel vært trimmet litt ned mot slutten. Da tenker jeg spesifikt på låten «7empest», som nesten bare høres ut som et kvarter med studiojamming, uten å finne stoppknappen. På den andre siden har jeg til gode å høre et Tool-album som ikke vokser og bare blir bedre med tiden, så etter noen flere gjennomlyttinger kan det sikkert fort bli favorittlåten.

Er man gammel Tool-fan i utgangspunktet, er «Fear Inoculum» absolutt verdt ventetiden. Kjenner man ikke bandet fra før, er nok albumet også en fin introduksjon. Hvis du derimot ikke kan fordra Tool, eller bare generelt sett hater god musikk, bør du høre på noe helt annet. Volbeat, for eksempel.