En runde til i manesjen med en gammel mester

Iggy Pop har lånt ut stemmen sin. Men han eier jo fortsatt, den godeste Iggy.
 

Da forgjengeren «Post Pop Depression» kom i 2016, var det første Iggy-skiva på lang tid jeg så frem til med seriøse sitringer i kroppen. Og jeg er ganske interessert i Iggy Pop. Det var noe med det sentimentale bakteppet, at det visstnok var hans siste album noensinne, det tette og spesielle samarbeidet med Josh Homme, at The Stooges én gang for alle var et tilbakelagt stadium, at Bowie var død etc. Det var sant å si noe nervøst over det hele da jeg satte den på første gang.

Sånn har det ikke vært bestandig. Iggys status og posisjon i rocken er ikke bare ubestridt, det er hamret ned i stein av hovedpersonen selv. Den lille villbassens påvirkning på rock’n’roll som kulturell uttrykksform er helt er oppe med de aller største, og det er kult at han og de gjenlevende medlemmene av The Stooges (nå er det bare Iggy igjen fra originalbesetningen) fikk oppleve en bekreftelse på det, som headliner foran hundretusener av gamle og nye fans, førti år etter de først sjokkerte og skremte vettet av folk.

Les også: Dette er Iggys 10 beste skiver

De tre første skivene (1969-1973) med The Stooges er hovedgrunnen, skiver og myter som tiden sakte har løftet opp og plassert der de fortjente å være, som forevigede bevis på at de var og er tidenes farligste, råeste og beste rock’n’roll-band.

Den vulgære og uoppdragne råskapen, den fryktløsheten, den rastløse galskapen og det totalt uregjerlige, unike og grensesprengende de drev på med savner sidestykke i musikken. Påvirkningskraften det har hatt på flere generasjoner rock siden da er udiskutabel. Men de hadde også tidenes beste frontfigur, og han har herjet scener verden over i mer enn 50 år nå.

Iggy anno 1974, rett før The Stooges oppløste seg selv i en pøl av rus, destruksjon og kaos. Bildet skulle senere brukes som cover på semibootlegen «California Bleeding» 

Iggy anno 1974, rett før The Stooges oppløste seg selv i en pøl av rus, destruksjon og kaos. Bildet skulle senere brukes som cover på semibootlegen «California Bleeding» 

Solokarrieren post The Stooges startet også på et svimlende høyt nivå, og ga Iggy både klingende mynt i kassa og et betydelig større publikum, ikke på tross av, men på grunn av at musikken nå var mye mer tilgjengelig og harmonisk i synk med samtiden. Særlig «Lust For Life», andreskiva fra 1977, men også den sterkt Bowie-draperte debuten «The Idiot», og senere popsuksessen «Blah Blah Blah» (1986).

Etter syttitallet har soloplatekarrieren til Iggy hatt en fryktelig ujevn kurve, med et totalt fravær av rene mesterverk, men der en stadig mer innbringende og bejublet konsertvirksomhet har vært med å holde ved like, øke og underbygge hans status som ei av rockens virkelige bøller.

De mange som den siste tiden åpenbart har latt seg overraske av dette nye albumet, hvor annerledes, hvor lite «punk», hvor lite «klassisk Iggy Pop» (hva nå dét er), og hvor langt unna den er hans liveshow, har åpenbart ikke fulgt med, enn si hørt skivene hans, de siste 20 årene. Særlig albumene «Avenue B» (1999), «Préliminaires» (2009) og «Après» (2012) var temmelig vågale og eksperimentelle med både jazz og avant garde.

Les: Se komplett liste over de Iggy har spilt konserter med

I tillegg har han samarbeidet med en haug forskjellige artister, der han mer eller mindre har lånt ut stemmen sin til hver og én som har spurt. Fra Underworld, Goran Bregović, At the Drive-In, Peaches, og Death In Vegas til Cat Power, Kylie Minogue, Ofra Haza og Ida Maria. Iggy har kunnet gjort hva han har villet, uten å tape verken ansikt eller anerkjennelse. Det er Iggy, liksom. Han gjør hva faen han vil, han.

Så at Iggy gjør igjen samarbeider men en hel haug andre folk, også de som ligger langt unna det folk flest musikalsk assosierer med ham, er i grunnen alt annet enn rart. Det er snarere normalen. Og det er nettopp dette utlånspoenget han selv har vært opptatt av å påpeke i forkant av albumslippet på «Free», at han ikke har laget ei regulær plate, men heller har «lånt ut» stemmen sin til en utvalgt gjeng. Jaja.

Derfor er det litt av hvert her, for enhver ujevn smak. Iggys selverklærte intensjoner med plata, som ikke akkurat er subtilt pakket inn i komplekse metaforer i tittelen, er å frigjøre seg fra forventede konvensjoner og bla bla bla (no pun intended), men dette er jo noe han ikke akkurat har vært synlig plaget med tidligere heller.

Les også: En legende takker for seg

Men, OK, han skal selvsagt få være fri, Iggy, i en alder av 72 år fortjener han det, selv om han strengt tatt aldri har gitt inntrykk av annet heller. Det er jo nettopp hans evner til å drite i samtiden sin som har vært hans force, enn si varemerke gjennom 50 år i manesjen.

Selv innad i skivene til The Stooges, og særlig de to første, var det også låter som brøt med hans egen, innsnirklede og kulttilbedte definisjon av samtiden. Låter som «We Will Fall, «Ann», «Fun House» og (særlig) «L.A. Blues» er alle langt unna den mest primitive og grovskårne prepunken Michigan-pionerene meislet ut og er mest kjent for.

På «Free» er kompet og arrangementene mer atmosfæriske og drømmende, der særlig trompeten til Leron Thomas er gjennomgående tilstede. Den førti år yngre ungfolen Thomas er også oppgitt som låtskriver på så å si hele skiva (minus åpnings- og avlsutingssporet). Trompeten er selvsagt et kjempeproblem, om man ikke liker trompeter, slik saksofonen nok også var for mange på skivene «Fun House» og ikke minst «Kill City».

Les også: Da Egon møtte Iggy Pop og ble ei ku

Iggy er oppgitt som låtskriver på kun én av låtene, og det er det mest konvensjonelt klassiske Iggy-sporet «Loves Missing», en avhengighetsdannende og nydelig sak, i et mollstemt Twin Peaks/Angelo Badalamenti-landskap, attpåtil med strøkne og twangy gitarer. Det er også skivas beste spor i mine ører, og ville vært et av de bedre på forgjengeren.

Andre låter her er ganske snodige. Singelen «James Bond» er rimelig fjollete, men funker likevel helt fint. «Dirty Sanchez» er så infantil og rånete at det er vanskelig å høre på, mens i «Page» er Iggys påtatte og kokette crooning smått komisk, uten at man ler med. Det er liksom ikke måte på hvor mye vibrato han skal demonstrere for lytteren at han har inne. Jeg har alltid slitt med å akseptere Iggys vokal når han synger slik, som om han ønsker å være noe mer enn han er (som jeg synes hodler i massevis. Han er, tross alt, min favorittvokalist gjennom alle tider).

De kuttene som er så å si rene spoken word-stykker funker bedre. Vi snakker, tross alt, om Stemmen – med stor S – og i «We Are the People», som er tonesetting av et Lou Reed-dikt som ble funnet etter hans død, er Iggy cool as fuck. Samme hans fjonge tolkning og tonesetting av «Do Not Go Gentle Into That Good Night», et av Dylan Thomas’ mest kjente dikt.

Her er ei perfekt spilleliste med det beste av The Stooges

Her er ei perfekt spilleliste med det beste av Iggy solo

Jeg tar meg i å tenke at jeg lett hadde betalt for å sitte og høre på Iggy bare snakke og snakke. Men er åpen for at dette mer skyldes en usunn fan-diagnose enn noen slags faglige vurderingskriterier. Jeg synes nå det er kult åkkesom.

Skiva tikker inn på knappe 33 minutter, og det føles slettes ikke for kort. Langt flere siver burde rundet av seg selv når de passerte halvtimen. At forgjengeren «Post Pop Depression» ble annonsert som hans avskjedsalbum føltes helt rett og fint. Men det er vanskelig å krangle på at Iggy ikke holder sine løfter, og heller bare peiser på. Han skulle jo ikke turnere mer heller, men senest sist sommer var han sågar i Norge og hoppet rundt i baris og bannet og ropte mot folkemengdene at han var «a street walkin’ cheetah with a heart full of napalm».

I et langt, svært tett på, tilbakeskuende og fint intervju Amanda Petrusich gjorde med Iggy i The New Yorker for noen uker siden, forteller Iggy om denne konsertaktiviteten hans, hvor fysisk og psykisk krevende den er. Hvordan åtte, ni timers svært detaljerte forberedelser foran hver eneste gig gjør at den 72-årige, levende legenden så vidt fortsatt fikser dette. Og, klart han gjør. Er jo Iggy. Verdens beste Iggy.

Og derfor er det fortsatt et privilegium å høre en mester som i sin karrieres sene høst fortsatt prøve å utforske og søke etter nye uttrykksmåter, selv om han bare lykkes i flekkene. At høydepunktet er platas mest konvensjonelle rock’n’roll-låt, som er faget han behersker bedre enn noen annen levende person, får så være. Men Iggy får lov. Tar gjerne ei skive til, jeg.

Så: Sterk treer? Svak firer? Kjenner jeg har lyst til å la tvilen komme tiltalte til gode, vel vitende om at en underbyggende sentimentalitet spiller betydelig inn. Men det er rett og slett for mye snålt fyllstoff her til at det kan forsvares. Så det blir det første.