For uinnvidde er det nesten vanskelig å forklare bandet Hot Club de Norvège. På den ene siden er de jazzens svar på AC/DC – et band som har hamret ut musikk i samme sjanger over fire tiår. De tok på seg oppgaven å spre Django Reinhardts musikk, og har gjennom egne plater, og til sammen 600 produksjoner med Django-musikk på Hot Club Records, vært klodens ivrigste pådriverne for å holde «sigøynerjazzen» i live.

På den andre siden har de tatt vågale steg utenfor sjangeren, blant annet samarbeidet med popmusikere som Øystein Sunde, Ole Paus, Løver & Tigre og Lillebjørn Nilsen, og klassiske utøvere som Nigel Kennedy, Vertavokvartetten og Tromsø Symfoniorkester. At de i 2018 fikk gitarist Gildas Le Pape fra svartmetalbandet Satyricon med i bandet, vitner også om hvor uredde og utradisjonelle guttene er.

Det spesielle med denne turneen er at Jon Larsen i sommer meldte at den ville bli hans siste. Ikke fordi han har blitt for gammel eller lei sjangeren han hele livet har spilt, men – hold dere fast – fordi han skal bli heltidsforsker ved Universitetet i Oslo.

For fire år siden gjorde nemlig Jon Larsen en særdeles oppsiktsvekkende, vitenskapelig oppdagelse. Han fant ut at man med enkle midler kan finne ekte stjernestøv, universets mest langreiste partikler, på hustak. Når Larsen nå trekker seg tilbake fra turnélivet, blir det for å forske videre på mikrometeorittene i veistøvet.

Selv om bandet fortsetter, og en 18-årig arvtager (Ola Erlien) står klar etter nyttår, blir kvelden på sett og vis vemodig. Jon Larsen har liksom vært bandets ansikt utad, og er den første man tenker på når man hører noen rase opp og ned halsen på en akustisk gitar. Ferdighetene han besitter er så formidable at det blir enorme musikalsk sko å fylle. Gledelig er det dog at musikken deres ikke forsvinner med forskningsprosjektet.

Noe jeg er mer usikker på, er om den solide folkeappellen de har, ikke vil gå tapt. Jon Larsen er en formidabel entertainer, og drar med seg publikum fra første stund.

«Er det ikke flere sitteplasser. Det er slitsomt å spille og ha stå hele kvelden», fleiper han, og vi er i gang.

Det er i de uformelle og småtøysete kommentarene hans man finner noe av hemmeligheten bak at Hot Club de Norvège har blitt så folkekjære. Gjennom sine 40 år har de opplevd å bli allemannseie, det smale konseptet til tross. Ikke bare har de høstet Spellemann-, NOPAs pris for Årets verk, Buddyprisen og det som finnes av jazzutmerkelser her hjemme. De har gjennom sin folkelige og uformelle fremtoning gjort sjangeren stuevarm i hele den norske befolkningen. Dette er ingen liten bragd, men man blir lett minnet på om hvorfor, når man ser lekenheten de fremviser denne torsdagen på Skarven.

Med Gilas og Jon, begge opptatt av å vise sine kunster, utvikler det seg nesten til å bli en gitarduell, hvor de utroligste fingerøvelsene presenteres. I tillegg til de to, er Audun Ellingsen med på kontrabass, og Finn Hauge på vekselvis fiolin og munnspill. Sistnevnte har vært med helt siden 1985. Det er imidlertid kun Larsen igjen av dem som startet bandet i 1979.

– Sceneshowet vårt er tonet ned fra en semitrailer med pyroflash til å være noen eldre menn som kler av seg. Vi er et vaskeekte 70-tallsband – startet før trimbølgen, så eneste treninga ungdom fikk på den tiden var å «streake», sier Larsen.

Til tider serveres stor humor, faktisk i den grad at enkelte tar det som en invitasjon til å «heckle», sånn som på standupshow. Larsen er profesjonell og tar alle henvendelser fra salen på strak arm. Det fine er at den avslappede stilen til bandet gjør at det tåler litt Skarven-lyd fra publikum, der andre jazzkonserter ville sporet av.

Førstesettet inneholder en del overraskende låtvalg, sånn som «Karius og Baktus»-sangen og «Blessed Relief» av Frank Zappa. Med Hot Club-innpakninga passer imidlertid alt inn i samme universet. Jon har for øvrig samarbeidet med Zappas gjenværende musikere, så helt «far fetched» er låtvalget heller ikke.

Han velger selv betegnelsen «sigøynerjazz», men kommer kritikken elegant i forkjøpet: «Nå hopper sikkert noen til og tenker: Det går ikke an å «si gøyner». Men jeg har spilt med mange sigøynere, og de er stolte over betegnelsen».

Første sett avsluttes med en jazza versjon an Griegs «Norge Rundt»-tema. Eller «isbilsangen», om du vil. Den er innlagt litt «Smoke on the Water»-morsomheter, før den etter hvert glir over i «Tanta til Beate», den ubestridte hiten fra bandets katalog. Jon Larsen legger inn litt jazz-scat’ing på soloen, til stor jubel fra den fullpakkede salen.

I del to introduseres vi for Finnmarks store jazzvirtuos, Hallgeir Pedersen. Øksfjordingen var ungdomsskoleelev da han fikk «jazz-kallet», under en konsert med Hot Club for 30 år siden. Han har siden rukket å bli verdensstjerne selv også.

Hallgeir har en hårsveis som normalt ville skapt forventninger om noe Yngwie Malmsteen-aktig. Men nei, så langt derifra. Han begynner settet svært nedtonet, kun sammen med gitarist Le Pape på scenen. Uttrykket er tyngre, et godt stykke lengre inn i George Benson-land. Heldigvis har «hecklerne» fra førstesettet forsvunnet ut i tromsønatten. Denne halvdelen krever nemlig mer konsentrasjon.

– Det er nesten så jeg føler meg som Jack Berntsen, holdt jeg på å si, men jeg mente George Benson, fleiper Pedersen.

De utvider instrumenteringen med Ellingsens kontrabass, og Hallgeir tar mikrofonen og synger «Just Friends», som Billie Holiday i sin tid udødeliggjorde. Det skal bli enda mer jazzhistorie, når de drar oss via Djangos «Anoma» over til Robert Normann, kjent for de fleste fra pausemusikkinnslag på NRK.

I tillegg til å ha videreført tradisjonen fra Django, tok Hot Club de Norvège på sett og vis også over swingjazzpinnen etter Robert Normann, da de startet. Larsen var selvfølgelig også mannen som samlet alle innspillingene hans på plate, mange år senere, og har attpåtil gitt ut bok om den gamle hedersmannen. Alt ser ut til å henge sammen med alt.

Larsen «joiner» ensemblet til sist, og blir sittende på scenekanten foran bandet. Han drar frem det ypperste av gitarferdigheter, der han sitter omkranset av de to yngre arvtagerne. Det er liten tvil om at dette er hans kveld.

De avslutter med catchy, lettbeint, swingjazz, slik som kvelden også begynte – introdusert med enda en av hans vittigheter: «Jeg sier som Mia Gundersen: - Dette blir siste nummer. I alle fall i dette rommet».