«Abbey Road» 50 år

Tilværelsens uutholdelige vakkerhet og brutalitet

Alt får en slutt. Ingenting varer evig. Heldigvis, i de fleste tilfeller.
26. september var det 50 år siden «Abbey Road» kom ut, et av de mest ikoniske og genierklærte album noensinne. Bare coverbildet i seg selv er ikonisk. Her forteller Arnstein Friling hvorfor, gjennom sine subjektive opplevelser og følelser rundt den kulturelle mastodonten.  

26. september var det 50 år siden «Abbey Road» kom ut, et av de mest ikoniske og genierklærte album noensinne. Bare coverbildet i seg selv er ikonisk. Her forteller Arnstein Friling hvorfor, gjennom sine subjektive opplevelser og følelser rundt den kulturelle mastodonten.  

The Beatles tok slutt med «Abbey Road». To ulike krefter i meg krangler om dette. Den minste av dem sier «Flott! Da forble de perfekte. Da ble til og med avslutningen et positivt, minneverdig mesterverk. Evig uangripelighet er sikret!»

Den største kraften sier «Hei! Hvorfor? Skjerp dere! Å bryte opp bandet nå er det mest unødvendig destruktive i verdenshistorien! Dere raner en samtid og en fremtid for minst fem strålende The Beatles-plater til! Dere er ikke 30 år enda engang, for helvete! Dere blir klokere og mer erfarne.»

En usigelig tristhet kan falle over en person som internkrangler om slike eksistensielle ting. Særlig når det 11 år etter at denne plata kom ut, en kald desemberkveld i New York, med noen dødelige skudd mot en forsvarsløs 40-åring, ble sementert at The Beatles aldri mer kunne gjenoppstå.

The Beatles’ aller siste album kom ut for 50 år siden. (Altså, den siste de spilte inn. «Let it Be» kom ut et snaut år etter «Abbey Road», men den er innspilt et halvt år før. Mer om hele den historien når Peter Jacksons dokumentar-epos over fire timer om de innspillingene ser dagens lys neste år).

Den kommer 6,5 år etter The Beatles’ debutalbum. 6,5 år i moderne popmusikk er «tiden mellom én plate». The Beatles hadde på 6,5 år gått fra kortklipte svart-hvitt-fotograferte, pop-og R&B-kopierende uskyldigheter, til full farge-TV, langhårete, skjeggete, hippie-businessmenn, verdensherredømme, men med en fortsatt ustoppelig skapertrang.

Det er i praksis som om Charlie Chaplin i 1920 våknet opp etter en lang natts søvn og var blitt til alle seks medlemmene av Monty Python i 1978 dagen etterpå. Paradigmeskiftene og grensene for hva som var mulig, hadde flyttet seg til ytterkantene av universet, og The Beatles selv hadde vært sentrale. På drøye seks år. Mens de var i 20-årene. Fartsblindheten deres må ha vært lammende. Total revolusjon og flunkende nye jaktmarker var en rutinemessig, halvårlig hendelse for dem.

Så la oss skrive om den gamle klisjé-historien. Den om at The Beatles måtte krasje da 60-tallet tok slutt. Den om at de hatet hverandre da. Den om at de ble enige om å spille inn «Abbey Road» som et vennskapelig farvel. Den myten og klisjeen The Beatles selv har bygget opp i intervjuer og dokumentarer. For den er ikke sann. Direkte etter at innspillingen av «Abbey Road» var ferdig, møttes de, og diskuterte å spille inn nye plater, og hvordan det i så fall kunne gjøres. Forlag var på bordet. Det var vilje.

The Beatles, 1969. 
        
            (Foto: Scanpix)

The Beatles, 1969.  Foto: Scanpix

 

Dermed, når plata nå kommer ut på nytt, med en flunkende ny miks og oppusset lyd, må vi høre den med dette bakteppet: De var åpne for å fortsette. De ante ikke hva framtiden ville bringe. Rocken og verdenen rundt den endret seg kjapt og de var i ferd med å bli voksne menn på ordentlig. Men det skulle ikke bli sånn.

Det starter med coveret. Denne solskinn-følelsen. Sola dukker opp på flere av låtene også. Men bare se på det coveret, da! Det er kanskje verdens mest ikoniske. Dønn blå himmel. Grønt og frodig, men urbant. Fire stiliserte figurer, som utfører noe dagligdags, bare at de ser 94 ganger kulere ut enn alle andre som ville prøvd seg på det samme.

De er fire individer. Ulik stil og personlighet. Det ser man. Men de er en gjeng også. Og coveret gjør det viktigste et cover kan gjøre: Den gir en lyst til å høre på plata. Er det naturlig at dette bildet er blitt brukt, kopiert, imitert, parodiert av utallige artister, reklame- og filmfolk, turister og fans kontinuerlig i 50 år etterpå? Har paven en snodig hatt?

Jeg hørte denne platen første gang en sommerdag i 1973, da jeg var åtte år gammel. Det var storesøsteren til Nils som hadde den. Jeg ble helt betatt ved første lytting. Det var strålende sol gjennom stuevinduene og grønn gressplen ute. Hele musikken var strålende sol og grønn gressplen. Alt stemte. Jeg maste og maste om å spille den igjen og igjen. Jeg må ha hørt hele plata 150 ganger hos Nils før jeg kjøpte den selv, da jeg var 12 år. Jeg kunne den alt ut og inn og baklengs for lenge siden.

Når det eksistensielle, bakteppet, kontekst og cover er på plass er vi ved det eneste som egentlig betyr noe her. Den eneste grunnen til at vi er her: Hva slags musikk er det man finner i de 47 minuttene plata varer?

Denne plata har vært høyt elsket, ble en mega-hit, er hørt av de fleste som er over 40 år og liker musikk, vil jeg tro. Den var allemannseie. Flere av låtene er til de grader radio-gjengangere. Men var det av sentimentalitet over å miste noe så verdifullt som The Beatles, som gjør at man griper ekstra fast i det siste minnet? Eller er det fordi det faktisk er evig verdi her?

 
 

Det første som slår en, er den sedvanlige beatleske «tidløsheten» som hviler over plata. Ingenting her høres «60-tall» ut. Det høres «kunne vært når som helst» ut. George Harrison hadde til og med fått tak i en Moog-synthesizer, så mange av låtene dyppes diskré og ytterst smakfullt i et varmt synth-bad, noe som i enda større grad fremhever moderniteten.

Det andre som slår en, er hvor forbannet våkne, friske og oppfinnsomme de er. Det er ikke én ting her som høres ut som «dere burde gitt dere for to plater siden», som er standard for andres sisteplater. Nei, dette høres «mer, mer!» ut. Det tredje som slår en, er at det høres hi-fi og dyrt anlegg og flott lyd ut.

Førstesiden starter med «Come Together», en sump-aktig smyger, med 20 prosent grisevise-tekst som Lennon husket fra sine unge Chuck Berry-dager. Paul og Ringo gjør drum’n’bass mer morsomt enn noen andre før eller senere, og John kaster seg ut i det. Misliker du denne låta, leser du feil Feedback-artikkel.

Så kommer «Something» med George Harrison. Jeg lager et tospann med denne og «Here Comes the Sun», som er George’s andre bidrag på denne plata (og som åpner side 2), fordi veldig mye av det samme kan sies om begge to: Dette er The Beatles’ tredje beste låtskriver og vokalist, som lager to helt udødelige låter, to som alle har hørt, som er uendelig slitesterke og beundret av alle.

Ja, selv den notoriske pop- og rock-hateren Frank Sinatra sa at «Something av Lennon & McCartney er den fineste kjærlighetssangen de siste 50 årene.»  Utakk er verdens lønn, George. Men vit at etter de to låtene her, forsto alle at også han hadde evnen til å smi melodier som er så vakre og så livsbejaende og gledesbringende, og så elegant sunget og arrangert, at verdens beste låskriverduo var blitt verdens beste låtskrivertrio. Urettferdig for konkurrentene.

Så slår jeg sammen to låter til. De to låtene som er det fremste argumentet for folk som ikke liker denne plata så godt, og syns The Beatles er litt tøysete og overvurdert: «Maxwell’s Silver Hammer» og «Octopus’s Garden».

La meg si det med én gang: Hvis du noensinne har sagt positive ting om Knutsen og Ludvigsen, men disser «Maxwells’» og «Octopus’s»… Vel, da lider du av kognitiv dissonans. Pauls «Maxwell’s» er en merkelig, fengende barne-singalong, men med en tekst som handler om en psykopatisk massemorder. Den er ikke min (eller de flestes) kopp te, men man kan ikke nekte for at den har «noe».

Tøys har også sin plass. «Octopus’s Garden» er Ringos bidrag, mens han holdes i hånden av George. Jeg elsket låta da jeg var 9 år. Den har en fin gitarsolo. Man blir glad av å høre om blekkspruter under havet. Og det er lov å mene at den ikke holder nivået. Men man er ikke en gjeng uten at alle er med. Og Ringo skal med. Ferdig med det.

«Oh Darling» er Pauls låt, men som John digga så fælt at han tigget om å få synge den. Fordi den appellerer til alt John liker: Blottstilte følelser om begjær og behov, tradisjonell rock’n’roll og desperat og rå vokal. Men det er Paul som selv leverer dette søknadsbrevet til «tiårets beste rockvokal». Han ut-Little Richard-er selv Little Richard her. Et gammelt Paul-partytriks.

Så avslutter vi siden med at The Beatles finner opp art-rock/progrock i «I Want You (She’s So Heavy)». Tenk, de begynte å spille inn denne låta rett etter de var ferdig med tak-konserten i «Let It Be»-filmen. En nesten 8 minutters vandring i John’s følelsesliv, nærmere bestemt hans kåthet på Yoko. En kåthet som driver ham til vanvidd.

 
 

Der Pauls hyperaktive bass følger ham hele veien og The Beatles gjør noe som ikke er deres styrke, nemlig å høres ut som et lekent, funky musikerkollektiv. Kanskje The Beatles’ seigeste, mest groovy, mest spaced out innspilling. Tenk om dette hadde vært retningsviseren for 70-tallet? Arty, spacy, kåt, jam-funk med super-soul vokal oppå! Det hadde gått rett i dass. Eller, vent, hadde det egentlig det?

Vi har gjort unna side 2-åpneren «Here Comes the sun», og vi grupperer den påfølgende låta «Because» inn der den hører hjemme, nemlig i… «The Long One!». The Beatles avslutter side to med 19 minutter sammenhengende musikk og 10 låter (Inkludert «Because») som er sydd sammen, der enkelte temaer hentes opp igjen flere ganger.

Det er en symfoni. Et lappeteppe. Et restlager av låter. Et potpurri. Men først og fremst er det noe av den innspilte musikks histories flotteste 19 minutter. Så variert, så melodiøst, så deilig arrangert og instrumentert. Så rocka og følsomt. Også de harmoniene og den vokalen, da! Det ene temaet sklir inn i det andre, uanstrengt.

Hvis man er opptatt av elektriske gitarer i rocken, er bruken av gitarene i «The Long One» helt vidunderlig lytting. Soloer, fargelegging, riffing, alt med hele fargepaletten og påført i mesterkokkvurderte-doser. Det er Pauls baby, dette. Men de andre skjønner når noe er bra, og alles bidrag her er det beste som bor i dem. Det er sånn en gjeng skal funke.

Og, trenger jeg å legge til? Det er rørende til punktet at man kan få tårer i øynene. «Once there was a way to get back homewards…», synger Paul. Men det var ingen vei hjem for The Beatles. Dette var veis ende. De synger det selv. «And in the end…».

Når hele strykeorkesteret knaller til, og gitarene klimakser etter at Paul har sunget «…is equal to the love…you take»…vel, da, mine venner, da er det over. Da er The Beatles over. Da er 60-tallet over. Da er drømmen over. Da er det hverdag igjen. Det føles helt ubarmhjertig rått.

Ikke forlat oss her, da! Vi kan fortsatt klare dette! Vi kan fortsatt være sammen! Vi kan finne veien tilbake!

Men, vi kan jo ikke det. Lille Trille blir aldri hel igjen. Verden må gå videre. Uten The Beatles. Det at de forlot oss mitt i solskinnet og midt på den grønne gressplenen, da alt føltes som best. Det gjør at mange av oss aldri får nok. Det er «Abbey Roads» arv.