En oppsiktsvekkende god debut

Det er bare å lære seg navnet med én gang, for det Tone Bringsdal driver på med er sjelden kost her på berget.
TONE BRINGSDAL Foto: Presse 

TONE BRINGSDAL Foto: Presse 

Vi dynges ned av digitale EP-er om dagen. Én sak er at alle plateselskap synkront har funnet ut at alle skiver skal ledsages av minst tre, fire digitale singler før hovedplata slippes, noe som bare gjøre at albumfølelsen ødelegges når fullengderen kommer.

Disse singlene gis som regel også ut med laaaaange presseskriv, med pompøse sitater fra artisten, hva hen har opplevd og tenkt og følt under låtens tilblivelse. De har ofte hatt det vondt. Men låten har hjulpet dem. Det er hinsides parodisk. På en feil måte.

I tillegg kommer det masse EP-er ut på ukentlig basis. Det er topp dét, for all del, men Feedback ble på et tidspunkt nødt til å sette ned foten og si at vi ikke anmelder digitale EP-er, med mulige unntak for lokale debutanter, Elvis’ comeback eller en ny duett-EP med Marlin Manson, duoen til Lene Marlin og Marliyn Manson. Ellers er vi ganske rigid avvisende, av rene kapasitetsårsaker.

Men så kommer det av og til noe som er så sjokkerende bra, så overraskende og oppsiktsvekkende at det føles som en forsømmelse ikke å omtale det. Denne firespors debut-EP-en til Tone Bringsdal er et slikt unntak.

Jeg vet i grunn lite om henne, annet enn at hun nå debuterer, i kjølvannet av bookinger på festivaler (blant annet Øyafestivalen, uten å ha gitt ut noe) og med solide supportjobber i ryggen (som Madrugada). Med EP-en i hendene er det ikke vanskelig å skjønne verken arrangører eller headlinere.

De fire låtene er spunnet over samme lest, og er skjært hardt inn til beinet, med et akustisk og organisk sound, mesterlig produsert av den framifrå duoen Torgeir Waldemar og Anders Møller, som også utgjør backingbandet hennes på gitar, kor, perk, trommer og diverse intrumentduppeditter. Bringsdal spiller også diverse gitarer på eminent vis.

Men det er jo ikke nok at det låter bra, at Tone Bringsdal spiller selv og synger knallbra og uaffektert, og at det er flinke samarbeidspartnere i kjømda osv. For denne typen musikk, den som ligger i landskapet folk/country/americana (og hva faen dette nå skal kalles) er alltid helt avhengig av bra låter.

Uten et solid låtmateriale blir det lett bare musikalsk posering, og når navn som Nick Cave, Townes Van Zandt og Gillian Welch nevnes av plateselskapet må jeg motvillig innrømme at jeg blir mer skeptisk enn nysgjerrig. Desto kulere når det da innfrir, og det er akkurat det Bringsdal her gjør.

Alle fire låtene er bunnsolide, men det er særlig den voldsomme «Gold Digger» som suger deg inn i høyttalerne og tar grep, attpåtil med en misantropisk tekst nevnte Cave og Townes nok ville nikket anerkjennende til. I det to-ords refrenget, når trommene og koret kicker inn der, kjenner man den deilige knekken inni seg, den som bare låter på dette nivået mestrer å mane frem.

Unn deg selv tjue minutter med et solid håndverk musikk fra en artist vi forhåpentligvis har masse mer gull i vente fra.

PS: Så melder det berømte EP-problemet seg igjen. Nemlig: Jeg vil ha mer! Og jeg vil ha det på fysisk format! Og jeg vil ikke vente i masse måneder! Så slipper jeg å skrive anmeldelser med utropstegn! Som jeg hater!