Til tross for bandmedlemmenes unge alder, kan Resirkulert allerede vise til både jevnlig rotasjon på radio, og spillejobber på flere av landets største festivaler, deriblant Øya, Bukta og Slottsfjell, så de kan med rette kalle seg et veletablert band.

Det er kanskje ikke akkurat mangel på band som serverer lettbeint og dansevennlig indierock på nordnorsk, men det blir litt for lettvint å plassere Resirkulert i kun denne båsen. På «For en dag, for et liv» har bandet nemlig et nesten overraskende modent uttrykk, og har laget et helstøpt og variert album man gjerne hører igjen.

Albumet åpner friskt med litt forglemmelige «Ut i Huttiheita», men følges opp med den ene gode poplåten etter den andre. «Fergesvele (fri dæ fra det)» byr på de små, men svært gjenkjennelige gitartrillene jeg vanligvis forbinder med bandet, noe som også kommer godt fram i den nesten litt komisk fengende singellåta «Papirtiger», en låt som klarer å være neddempet og lun hele veien, samtidig som den utgjør et av albumets største gitarhelt-øyeblikk.

Høydepunktene er mange, og på mesteparten av låtene viser bandet også en popteft mange indieband bare kan skyte en hvit pil etter. Eksempler på dette høres blant annet i refrenget til den drivende gode låta «Palass» – en av albumets sterkeste låter, samt «Til en god venn», som med sitt smarte og utypiske låtarrangement fort ble en personlig favoritt.

«Slave» var en av nylåtene bandet viste fram på Rakettnatt i år, som jeg ærlig må innrømme at jeg ikke fikk helt tak på live. På albumet har det derimot blitt et interessant tilskudd, både i form og lydbilde. Det er kanskje ikke skivas største hitkandidat, men en god låt som bryter litt opp og tilfører albumet den nødvendige variasjonen.

Dette gjelder i høyeste grad også på albumets roligste og mest minimalistiske låt, «Melding», hvor vokalist Emil Karlsens underfundige tekstunivers kun støttes opp av et piano. Heller ikke dette er blant albumets sterkeste låter, men den gir pusterom, og er et avbrekk jeg tror kan komme godt med i live-sammenhenger.

Dansbarheten kommer imidlertid tilbake på «Al-Hayat Helwa» og «Feil vei», før albumet omsider rundes av med tidligere nevnte «Til en god venn» og tittelsporet «For en dag, for et liv», to av albumets mest intime og nedtonede øyeblikk. Ingen av låtene på albumet overstiger den radiovennlige fireminuttersgrensen, men en utvidet versjon av sistelåten kunne godt ha gjort seg på albumet, da festen slutter litt brått.

Plata er uansett en oppvisning i solid håndverk, hvor bandets evner som tekst- og låtsnekkere spiller hovedrollen. Produksjonsmessig har det også blitt ei veldig interessant og vellåtende skive, hvor det jevnlig krydres raust med kreative detaljer og ideer, og stort sett uten at det føles påtrengende eller unødvendig.

Bandets særegne uttrykk fra debuten er altså fortsatt sterkt til stede, men har blitt et hakk skarpere og mer raffinert på «For en dag, for et liv». En absolutt habil oppfølger fra et av byens mest interessante indierockband.

NB: I tillegg inneholder plata to tidligere utgitte bonusspor, henholdsvis joiken «Áddjá», og godnattsangen «Alle drømman» med strykere fra Nordnorsk opera og symfoniorkester.