Funky er bare forbokstaven

Det har gått 12 år siden trønderkollektivet platedebuterte, og nesten 10 siden de forsvant. Nå hører jeg hvor dypt Moving Oos har vært savnet.
 
        
            (Foto: Geir Mogen)

  Foto: Geir Mogen

Etter at bandet gikk hver sine veier beriket gitarist Per Borten rockverdenen med sitt nye band Spidergawd, mens frontmann Frank Reppen har remjet i stykker mang et PA-anlegg med sitt ypperlige rockorkester Blood On Wheels.

Sammen med Eirik Øien, Haakon-Marius Pettersen, Mildrid Seljemark, Ranveig Seljemark og Stian Lundberg danner Reppen og Borten noe så sjeldent som et unikt band. Jeg kommer i alle fall ikke på noen andre som spiller musikk som dette like bra som Moving Oos.

«Romancer» er som en reise gjennom de amerikanske sørstatene, der det er «dans på lokalet» hver kveld. Og musikken til Moving Oos er som dietten «down south»: Salt, søt og feit. Bandet parer Ike & Tinas primalrytme med finessen til Sly Stone, drysser litt Dr. John-magi på topp, og skyver hele gryta inn i rocken. Funky er bare forbokstaven.

Mooving Oos nyter selvfølgelig også godt av å ha en av Norges råeste sangere bak mikrofonen. Frank Reppen er en av disse folkene som er så naturlig begavet, at misunnelse vil være en naturlig reaksjon fra mang en aspirerende soul- eller rock’n’roll-crooner. Reppen balanserer helt på grensa til at hele bukseræva revner, og er kritisk for intensiteten som spruter ut av låtene.

Jeg liker debuten «Peace & Love» veldig godt, men i mine ører danner disse åtte nye og omarrangerte, forbedrede gamle låtene det sterkeste albumet Mooving Oos har gitt ut. «Romancer» er som en sammenhengende fest der fet groove, stilige riff, og lekre vokalharmonier overhodet ikke er mangelvarer.

«Minister of Love» ville sklidd rett inn på en best of The Black Crowes, mens «Never Gonna Let You Down» like godt stjeler biter fra både ZZ Top, Cream og AC/DC. Kall det gjerne retro, det er uansett deilig at folk fortsatt lager musikk så like mye hjerte, pondus og «schwung» som dette, i 2019.

Det avsluttende tittelsporet er alt en soulballade skal være – bare forsterket med rocksteroider i E-Street Band-klassen. Her er alt rett; koringene, pianospillet og refrenget bør kunne smelte selv

Strekkene der bandet jammer i «The Show Must Go On» og «I’ts Only Natural» gir meg en fysisk sult på å se Moving Oos spille konsert. Dette er jo egentlig fullblods livemusikk, men låtene og bandmedlemmene skinner allikevel sterkt også på albumformatet.

Så om du er lei av taffeljazzen på kaffebaren, eller indiepopen på radio, anbefaler jeg en tur ned i den svette bula der Moving Oos underholder. Husk bare dansesko og plenty med ølpenger.