Knapt til å holde ut

Ei ny plate med Nick Cave har, så lenge jeg husker tilbake, alltid vært innbefattet med et lass av forventninger.
Nick Cave live i Montreux, Sveits i 2018.  
        
            (Foto: Laurent Gillieron (Keystone via AP))

Nick Cave live i Montreux, Sveits i 2018.   Foto: Laurent Gillieron (Keystone via AP)

Selv «Murder Ballads» (96) var ei plate man så frem til med sitrende forventninger, etter at «Where the Wild Roses Grow» hadde ligget mange måneder på listene og bygget dem opp. Det hjalp ikke engang at Cave selv karakteriserte den som uambisiøst venstrehåndsarbeid.

For det var ei ny Cave-skive. Ikke engang den massive nedturen «Nocturama» (2003) klarte å kludre dette til foran «Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus»-platene som kom året etter.

Etter hvert som samarbeidet med Warren Ellis har smeltet sammen til en uadskilt enhet, har Cave klart å gjenskape seg selv flere ganger, noe som ved forrige korsvei, den nesten skummelt profetiske «Skeleton Tree», markerte et brått, musikalsk hamskifte.

Skiva var ved første gjennomgang en svært forvirrende sak, der The Bad Seeds, aka verdens beste backingband, var skjøvet kraftig i bakgrunnen, noe den nesten ubehagelig hudløse, og på grensen til intimtyranniserende og utleverende, dokumentaren «One More Time With Feeling» viste til fulle.

Cave skriver låter ved pianoet, med både lyrisk og musikalsk drahjelp fra Ellis, før sistnevnte supplerer med lyder fra diverse duppeditter. Og når de har skrudd det noenlunde sammen, entrer det faste backingbandet inn og legger forsiktig på de siste detaljene. Ikke sånn som før, da de hørtes ut som den steinharde, lukkede, illegale og skumle festen du aldri turte å banke på døra til.

Turneen fra denne skiva er noe av et beste jeg har sett, og der kom også bandet mer til sin rett i låtene, ikke bare på gamle parademarsjer fra den etter hvert tjukke katalogen, men også på de nye låtene. De ble tilført enda mer liv, og løftet opp i en ny dimensjon, noe som også ga forsterkede briller til å trenge ytterligere inn i plata.

Ja, det høres selvsagt helt enormt pretensiøst og kunstaktig ut når man sier det, men det får heller våge seg, for sånn er det pinadø. Nick Cave er per dags dato den mest interessante musikeren som er der ute, og det etter fylte 60 år. Det er ganske unikt, og iallfall innen det enorme universet som har utspring i rock’n’roll, denne viktigste og mest revolusjonerende kunstformen de siste hundre årene, og der navnet til Cave er risset inn med gullpenn.

De som mente at «Skeleton Tree» var et i overkant rart og eksperimentelt album, og som utelukkende digger Cave når han er på sitt mest støyete, eller lager konvensjonelle ballader (begge deler fag han behersker bedre enn de fleste) kan spare seg bryet med å gyve løs på «Ghosteen», dette rykende ferske albumet fra det australske geniet. For her tar han og Warren Ellis det ytterligere ut og til siden.

Planen var å anmelde plata for ei uke siden, men å høre dette materialet én eller to ganger (det var ingen muligheter til forhåndslytt), for så å konkludere bombastisk, føltes både meningsløst og urettferdig. «Skeleton Tree» endte jeg sågar med å oppjustere i ettertid (en øvelse jeg så å si aldri bedriver, da det føles feil og feigt.). Hvorvidt dette vil skje med «Ghosteen» tviler jeg på, for denne gang bikker Cave i overkant mye over i det ugjennomtrengelige landskapet.

Akkurat som Arne Scheie sier at han er relativt interessert i fotball, er jeg relativt interessert i Nick Cave, og gir ham derfor, mer eller mindre ubevisst, flere sjanser enn jeg nok ville gitt denne skiva om det var fra en debutant. Hvor galt det enn måtte være. Og etter 14 hele gjennomlyttinger burde frøene sådd ut fra låtene være sprunget ut i nogenlunde full blomst.

«Ghosteen» er noe så sjeldent som et emosjonelt krevende album å høre på. Det er en plaget og filleristet Cave, som over to tematiske «sider» (skiva kommer ikke fysisk før i november) vrenger ut sitt indre, helt uten noe som ligner filter. Del 1 kalles «barna» og del 2 «voksne». Ja, det høres selvsagt helt tullete ut, men Cave blir liksom ikke teit uansett. Selv ikke med et kitschete platecover som er ei slags speisa blanding av Fantomets Eden og den grufulle filmen «Tree of Life».

Kanskje har hans nyvunne dialog med fansen (både i form av konserter og på sin egen blogg) gjort den tidligere beske og nesten fiendtlige grinebiteren mykere og mer meddelsom. For det er i stor grad hans egne ord som bærer hele plata, lett akkompagnert av Ellis’ synther, med pålagte og forsiktige spor av kor og bass. De kantete gitarene og de krasse fiolinkaskadene er helt borte, og det er nesten et ambient landskap han duver av gårde i.

Flere av låtene, hvis man kan kalle dem det, sliter med å feste seg, og det oppleves som litt for mange av dem også. 11 i tallet er i utgangspunktet ikke fryktinngytende, men her er innholdet så voldsomt, så personlig og så brutalt å høre på, at det er røft å holde ut i hele platas drøye klokketime. Noen av dem er sågar rene spoken word-numre.

«Sun Forest» er et av sporene som fungerer helt isolert. Den er drøyt vakker.  «[…] it isn't any fun, no it isn't any fun/To be standing here alone with nowhere to be/With a man mad with grief and on each side a thief/Everybody hanging from a tree», messer han tandert, over forsiktige tangenter, til koringene fra de alltid fjellstø Bad Seedsene.

«Waiting For You» er også nydelig, og fikser også et selvstendig liv som lytteopplevelse. Men det er platas crescendo, i avslutningssporet «Hollywood», som tar pusten fra en her. All sorgen, alt savnet, all frustrasjonen, all angeren og all forvirringen etter hans sønns dødsfall kapsles inn i den over 14 minutter lange, hjertepulsdrevne låten. Oppbyggingen her er det bare Nick Cave and the Bad Seeds som kunne gjort, og mot slutten, når han går opp i falsett, og stemmen sprekker, er det knapt til å holde ut. På en fin måte.

Det er da også denne låten som blir hengende i lufta etter hver runde med denne rare og høyst utfordrende plata, og det er bra. Men man trenger luft og pause etter hver gang, for dette er drøy kost. Jeg føler uansett ikke at man sitter med et mesterverk i hendene, noe man kjente ferten av etter «Skeleton Tree» på dette stadiet av lytteprosessen (for det er en fuckings prosess å høre på dette, i ordets fulle og hele betydning). Kanskje vil plata vokse seg sterkere og vise nye sider, men jeg har snikende følelse av at jeg i 2020 ikke kommer til spinne skiva gjennom i sin helhet mange ganger.

Så er det bare å vente på en turné igjen. Nick Cave and the Bad Seeds føles fortsatt som en av de viktigste artisten å se live, der man glatt lar flyskam være flyskam og oppsøker dem der de måtte dukke opp neste gang. Dette inntrykket er helt uforandret.