Det var merkelig å oppleve gjenoppstandelsen til hardcore-legendene Refused for noen år siden. Jeg var heldig nok til å overvære en grisebra konsert under Buktafestivalen i 2015, og svenskene ga attpåtil ut et feiende flott comebackalbum samme år.
Som han ene dusten i kompisgjengen som ikke anerkjente Refused-skivene fra 90-tallet som genistreker, klødde jeg meg i skallen, og trampet takta med et overrasket og fornøyd glis.
Utallige band har blitt startet opp med utgangspunkt i Refused-albumet «The Shape of Punk To Come». Så får vi bare leve med at plata med den profetiske tittelen ga liv til den tidvis uutholdelige og seiglivede post-hardcore-sjangeren. Svenskenes eksperimentering med punksjangeren, og lefling med nu metal, på 90-tallet er i tillegg gammelt nytt i 2019.
Nå, fire år etter deres første album på 17 vintre, utvider derfor Refused sitt eget spillerom. Originalkvartetten er på denne plata forsterket av gitarmaestro Mattias Bärjed, som i sin tid herjet med sine seks strenger i The Soundtrack of Our Lives. Og spilleferdighetene til Refused er det lite å utsette på. Problemet er at brorparten av låtene er blodfattige, mangler sprut, og ikke engasjerer.
«I Wanna Watch the World Burn» synger Dennis Lyxzén. 47-åringen er fortsatt i fyr og flamme bak mikrofonen, men det låter det som om biodiesel-tanken nærmer seg tom i resten av den veganske, venstrevridde tenketanken. «War Music» er lyden av et band som har mer lyst til å gi ut et album, enn å lage et.
Man kan selvfølgelig anta at Refused ønsker å utvide sine egne grenser, men det låter heller som om de famler rundt med musikalsk bind for øynene, og håper å snuble over gode riff og melodier. Mitt metningspunkt for high-brow sutre-hardcore nås en god stund før de 10 låtene på «War Music» er unnagjort.
I «Turn the Cross» lykkes bandet i å lage sin egen form for thrash metal, men andre steder bringer Refuseds stakkato-riffing tankene mot en sjangerforvirret og ufokusert utgave av The Hives.
På «War Music» blottlegger også Refused sine bankende pophjerter oftere enn tidligere – på godt og vondt. «Malfire» kombinerer et kult riff med en smart melodi, men jeg kjenner en flau vind over nakken når det fine verset – på kalkulert emorock-maner – bygges opp til et «sinnarefreng». Pop gjorde Lyxzén langt bedre i sitt tidligere band The (International) Noise Conspiracy. I Refuseds tilfelle er rockbasisen fraværende, mens låtstrukturen enkelte steder har en mistenkelig eim av Linkin Park.
På sistelåten «Economy of Death» veksler bandet plutselig over til en hold-det-enkelt-tilnærming, i en slags mashup av Slayer og AC/DC. Endelig gir Refused musikken rom til å puste, men dessverre er oksygenet allerede er brukt opp når platas målstrek nærmer seg.
Selv etter vellykkede comeback kan det være lurt å gi seg mens leken er god. Dennis Lyxzén har en del interessante tanker om politikk, menneskeheten og tingenes tilstand for øvrig. «War Music» blir allikevel prov på at musikk ikke nødvendigvis er den mest effektive eller treffsikre måten å formidle disse ideene.
