LIVERPOOL (Feedback): Etter re-utgivelsen av «Abbey Road» for to uker siden, og beskrivelsen av plata, fikk vi flere oppgitte og sinte henvendelser, og fellesnevneren er at de ville opplyse artikkelforfatteren om at The Beatles slettes ikke spilte inn sin siste plate i 1969, men fortsatte sin fantastiske karriere gjennom hele 70-tallet og ut på 80-tallet.

Dette er vi selvfølgelig klare over, og her må vi nok skylde på leserne, som ikke klarte å skjønne at vi selvsagt snakket om deres siste plate … på 60-tallet.

Som vi vet, ga de ut fem flotte plater på 70- og starten av 80-tallet, selv om alle disse platene er fulle av sanger som nå er kjente fra såkalte «soloplater» med The Beates-medlemmer, som plateselskapene konstruerte, og ga ut utover 80-tallet. Her følger historien om The Beatles på 70-tallet:

«Maybe I’m God» (1970 –The Black Album)

Suksessen med «Abbey Road» gjorde at The Beatles kunne ta en velfortjent halvårs pause fra høsten 69 til våren 70, mens de endelig ga ut de gamle «Get Back»-opptakene fra vinteren 69, både på plate og kino, nå under navnet «Let It Be».

Men større ting skulle vente dem i 1970. Lennon hadde gått i terapi, både for å kvitte seg med en lei heroinavhengighet, og for endelig å kunne behandle de mentale traumene rundt morens død 12 år tidligere. McCartney hadde midlertidig flyttet til en gård i Skottland og drukket seg full ganske mye, mens Harrison spilte konserter med bandene til ulike venner, og Ringo var skuespiller i spillefilmer.

I april ble de igjen samlet, og de tre låtskriverne hadde vært flittige maur. John hadde skrevet opprivende låter om narkoavvenning, om sitt raseri og sorg over forholdet til den avdøde moren. Låter som skinner i sin enkle instrumentering.

Pauls alkoholforbruk hadde for en gangs skyld stjålet litt arbeidskapasitet fra ham, men han leverer «Maybe I’m Amazed», en av 70-tallets flotteste sanger, og den underlig dagligdagse, men besnærende bagatellen «Another Day».

George er i fyr og flamme. «Beware of Darkness» og «All Things Must Pass» er to ytterligere bevis på at han er i elitedivisjon. Til slutt, etter fire måneders innspilling, er 18 låter klare. Det til tider alvorlige og dystre albumet «Maybe I’m God» blir mottatt med ovasjoner av pressen. «Instant Karma» når nummer 2 på listene, mens «Maybe I’m Amazed» topper listene ved juletider.

I ettertid har Lennons oppgjør med 60-tallet, «God» (med den, på den tiden, sjokkerende tekstlinjen «I don’t believe in Beatles») blitt stående igjen som en klassiker. Men The Beatles har spart den største gaven til Verden til julaften: De annonserer at de legger ut på turné i 1971, den første siden 1966.

Suksessen med «The White Album»-coveret ble videreført i alle de kommende Beatles-utgivelsene. Først med «The Black Album», som «Maybe I’m God» ble kjent som, av naturlige designmessige grunner. Et designkonsept senere kopiert av Spinal Tap, Prince og Metallica). Det ble også gitt ut røde og blå dobbelt-LP-er på 70-tallet med The Beatles’ beste låter fra 62-69.

«Dear Jealous Guy» (1971 –The Green Album)

Det er åpen debatt, men mange mener at 1971 er The Beatles’ kanskje største. Dette er året de endelig spiller live igjen. Året vinner verden på nytt. Under enormt oppstyr starter en turné på 45 konserter, i Europa og Nord-Amerika, som varer fra februar til mai. Til alles forbløffelse kan The Beatles endelig få spille uten å bli møtt av en lydvegg fra hylende fans.

De har nå moderne monitorer og forsterkere og kan for første gang høre seg selv spille under konsertene. De er rett og slett et bona fide, gigantisk turné-rockeband, med konserter som varer i opptil 2,5 time. George spiller til og med noen lange gitarsoloer. Publikum er ikke fjortiser lenger, men doprøykende, frigjorte mennesker midt i 20-årene og eldre.

Og de unge, voksne fansene elsker både låtene fra «Maybe I’m God» og de fra slutten av 60-tallet. Kun unntaksvis spiller The Beatles noe fra før 1966. The Beatles finner til og med opp «Veldedighetskonserten» dette året. 14 år før «Live Aid» spiller de i Madison Square Garden med alle sine artistvenner, til inntekt for et flom- og sultrammet Bangladesh. De er nå på toppen av sin enorme popularitet, og igjen tilhører de folket.

Bandet er brennhet og spillekåte. De går i studio direkte etter turnéavslutningen. Ryktene går om at de krangler så busta fyker, men øyevitner kan bekrefte at samarbeid og humor er den dominerende følelsen i studio. Resultatet blir det som står igjen som et av deres største mesterverk, og det er nesten konsensus nå på at dette er 70-tallets aller beste plate: «Dear Jealous Guy». Den grønne plata.

De gir ut den hymneaktige «Imagine» på singel i juni, og inkluderer den ikke engang på plata. Så, i rask rekkefølge etter utgivelsen, kommer monsterhitene «My Sweet Lord» (George), «It Don’t Come Easy» (Ringo! Men skrevet av George. De gir ham til og med åpningssporet!), «Jealous Guy» (John igjen) og «Uncle Albert/Admiral Halsey» (Paul).

Albumet, som er dobbelt og inneholder 20 låter og 80 minutter musikk, er et lekent og lyst stykke arbeid. Dog ikke uten pigger, som f.eks. Johns iltre og irriterte spark (til Paul, spekulerer noen) «How Do You Sleep». Det topper selvsagt salgslistene jula 1971. Skulle suksessen aldri ta slutt?

Miljøvern og natur var The Beatles allerede opptatt på 60-tallet, da de ga «Across the Universe» til naturvernorganisasjonen World Wildlife Fund. «Dear Jealous Guy» ble deres «grønne» album, og naturelskende låter som «Heart of the Country».

«Be Here 1985» (1973 – The Purple Album)

1972 er The Beatles’ store turné-år. 71-turneen hadde gitt såpass mersmak, at det ambisiøst legges opp til hele 98 konserter nå, på det som skal bli kjent som Imagine-turneen, og som blir den fremtidige malen for alle store artisters verdensturneer. Den varer fra mars til september, og tar dem fra Rio til Peking.

Både i Vietnam og Midtøsten bryter det endelig ut fred når The Beatles spiller konserter der og sprer sitt budskap om en verden uten grenser, religion og materielle goder. Det må være artig å tenke på, for yngre lesere, at den fredelige, pittoreske perlen vi kjenner som Midtøsten, var før 1972 en blodig, eksplosiv, fundamentalt religiøs, sekterisk region.

Etter The Beatles var der i 72, har det vært fred, økonomisk fremgang og sekularitet i hele Midtøsten. Midtøsten har rett og slett blitt hele verdens favoritt-feriemål, Israel-Palestina-Syria har samarbeidet seg fram til å bli verdens miljø- og teknologifyrtårn. Takket være Beatles i 1972.

Men etter en ny ferie på noen måneder, går The Beatles på nytt i studio i januar 1973. Det er igjen Paul som er drivkraften. Han sitter på et knippe med kanon-låter. De andre har fått hvile ut, og John bidrar med den elegiske «Mind Games», og George presenterer sin kanskje vakreste og mest mystisk/kloke låt «Be Here Now» og får albumåpneren i den duggfriske humørsprederen og storhiten «Give Me Love».

Ringo er fortsatt ikke ferdig med sin overraskende hit-produksjon. Hans «Photograph» (skrevet av ham selv og George) blir en ny gigant-hit, og var en konsertfavoritt allerede i 72.

Men den store profilen på «Be Here in 1985» er Paul. Den vakre «My Love» kom på singel før plata, men storverkene «Jet» og «Band on the Run» står igjen som kanskje det aller mest minneverdige. Snittnivået på hans låter er skyhøyt, og med «Be Here 1985» er The Beatles fortsatt verdensledende.

Prince fikk nok ideen til sitt «Black Album», for det vi vet sikkert, er at det lille geniet fra Minneapolis fikk sin fascinasjon for lilla fra «The Purple Album», The Beatles’ «Be Here 1985».

«Nobody Loves Magneto» (1975 – The Yellow Album)

To lange turneer, stadige opptredener på TV, uforsiktige bruk av rusmidler (det er Ringo og John på flaska, George på pulveret og Paul som vanlig på jazz-sigarettene), gjør at det i 1974, for første gang siden 1969, svirrer rykter om at The Beatles skal oppløses.

De gir ut singelen «Ding Dong, Ding Dong» for å feire nyttår 1975, og den er jo den dag i dag en låt vi alle skråler hver gang klokka har bikket midnatt den kvelden. Men det går ingen rykter om plateinnspilling. John har flyttet til New York og Georges ekteskap sprekker. Er eventyret slutt?

Så kommer overraskelsen. Nærmest helt uannonsert spiller de 10 strake konserter på intime Beacon Theatre i New York, midt under den varme, fuktige sommeren 1975. Billettene rives vekk i rekordfart, og svartebørsprisene er latterlig høye. Et noe forvirret publikum blir presentert utelukkende nye låter, og alle forstår snart poenget: The Beatles øver til et nytt album.

For første gang får man høre Johns energiske «Whatever Gets You Through the Night», som senere blir en verdenshit, og Pauls spenstige «Juniors Farm». Andre låter som bootleg-entusiastene sprer er den vakre «No 9 Dream» og superfengende «Listen to What the Man Said». Pauls «Magneto and Titanium Man» blir den store konsert-hiten. I november kommer plata «Nobody Loves Magneto» (som jo er en klassisk Beatles-spøk, siden sangen om Marvel Comics-heltene Magneto og Titan-mannen er alles favoritt.)

For aller første gang er mottagelsen litt blandet for en Beatles-plate. I ettertid har den vokst i kritikernes øyne, og mange har den nå som sin The Beatles-favoritt, men man kan kanskje merke, huff og huff, at idebanken begynner å tømmes.

«Det Gule Albumet» er blitt kallenavnet alle kjenner «Magneto»-LP-en som. For første gang noensinne ble en Beatles-plate møtt uten en Yatzy-rad av 6-ere på kritikerterningene. Nå, snart 45 år senere, er den elsket.

«Woman Coming Up» (1980 – The Orange Album)

Så ble det tyst. I hele fem år. Bortsett fra The Beatles’ forsøk på å gjenopplive «julesingelen» med «Let ‘Em In» i 1976 (den ble en superhit, så klart!) var det helt stille. John konsentrerte seg om å være pappa for lille Sean i New York, George interesserte seg mest for Formel 1-løp.

Paul skapte skandale og politisk isfront mellom Japan og England da han ble tatt med en stresskoffert full av moro-tobakk på Tokyos flyplass. Ingen bønn, Paul måtte 4 måneder i fengsel.

Hele saken endte i FN, som gjorde en historisk avgjørelse, nemlig å legalisere all narkotika i alle land i hele verden. Alt på grunn av at Paul var glemsom med dopet sitt. Det gjorde at verdens politikere innså absurditeten av å måtte sitte i fengsel for å innta selvvalgte rus- og nytelsesmidler.

Resultatet av «Den FNs store narkotika-frigivelseslov anno 1978» har vært den nærmest kriminalitetsfrie og overdose-frie verdenen vi nå lever i, med historisk lavt antall av fengslede personer.

Etter fem lange års venting kom endelig «Woman Coming Up», våren 1980. Den nye Beatles-plata! Forventningene og spenningen er enorm. Punk og new wave er kommet. Er Beatles fortsatt relevante? Svaret er… Ja! For en plate dette er. Lennon skriver flere av sine høyst elskede låter i «Woman» og «Watching the Wheels», og Pauls «Silly Love Songs» fyller fortsatt dansegulvene den dag i dag.

George mimrer fengende i «All Those Years Ago», til minne om bandets døde roadie og venn Mal Evans. «Coming Up» blir Pauls store trumfkort, og kanskje den eneste av disse låtene som røper at Beatles hører på musikken til de unge, sinte og strenge nyveiverne.

George’ artige «Crackerbox Palace» blir en sommerhit. Soul-artister covrer «Arrow Through Me». Og Lennons lo-fi-avslutning «Grow Old With Me» stadfester hva John Lennon og vi har gjort i de snart 40 årene siden plata kom ut: Blitt gamle sammen, og hatt et fantastisk fint liv.

The Beatles’ hittil siste plate skulle bli «The Orange One», Den oransje.

Beatles ga aldri ut flere plater. Det har vært et under tosifret antall konsertopptredener med The Beatles i disse siste nesten 40 årene. MTV-tiden med rockevideoer kom og gikk uten The Beatles. Grønsj, britpop og triphop også. Men de fire fra Liverpool er ikke glemt.

Opplysninger som har lekket ut sier til og med at de har vært i studio i høst, for å spille inn et flunkende album, som skal komme ut nå før jul 2019. Utelukkende gitt ut på platebasert vinyl. Temaet skal være det de fire alltid har kjempet for: Kjærlighet mellom mennesker og bevaring av vår klode.

Det går faktisk rykter om at miljøaktivisten Greta Thunberg har skrevet en av tekstene og skal synge på plata. Visstnok et sint kamprop om at nå må verden få opp øynene.

Den alltid like syrlige, snart 80-årige, John Lennon har dog avfeiet dette. «How dare you?!? ’I don’t Believe in Dylan, I don’t believe in Greta. I just believe in me! Do you remember that old Beatles song?», var hans sarkastiske bemerkning.

Alt vi kan si er, det blir spennende å se om de fire fortsatt kan bevege universet, og fikse alle våre problemer.