Frode Granum Stang alias Granem har frem til nå vært et ukjent navn for undertegnede. Derfor ble jeg direkte sjokkert av hans ferske debutplate.

De åtte låtene på «Solstreif» er den nydeligste musikken jeg har hørt i 2019, og den kulturelle belønningen er stor om man låner ørene sine til denne lyssky østlendingen.

Åpningssporet «Svarte Kråker» er både vond og vakker. Den fantastiske melodien stikker i hjertet, og den lengselsfulle teksten – der døden lusker i kulissene på tampen – setter meg helt ut av spill hver gang. Og plata dabber faktisk aldri av i løpet av de 40 minuttene vi vandrer gjennom Granems univers.

Universet til vår nye favorittskald er skogen, og musikken tar hans utgangspunkt i folksjangeren. Granem beveger seg dog titt og ofte utenfor det tradisjonelle rammeverket. Det er en viss aura av southern gothic, og Appalachia her, men også hint av artistene som tok 30- og 40- tallets folk revival inn i populærmusikken under og etter hippie-æraen.

For 10-15 år siden nådde jeg et personlig metningspunkt for såkalte singer-songwritere. Hvor mye spennende man kan finne på med en kassegitar er begrenset, men så er det disse folka som skiller seg ut fra den jordfarga massen av kaféklimprende kvasifilosofer. Frode Granum Stang er en slik type, som har en egen finurlig vri på låtene sine.

De smarte og uforutsigbare låtene på «Solstreif» godt nyter i tillegg godt av en enorm produksjon – både bokstavelig og billedlig talt. Her har løken sjeldent mange musikalske lag, og det funker! De kvasse og kontante kassegitarene er sentrale for både melodi og intensitet. Der store strykearrangementer kan dominere i ett øyeblikk, tar varsomt fløytespill musikken ned en helt annen sti i det neste.

Man hører at det er lagt mye tid i innspillinga, og et av albumets styrker er at man fortsetter å oppdage detaljer fra selv etter et tosifra antall gjennomlyttinger.

Kvelertak-gitarist Bjarte Lund Rolland har gjort en formidabel jobb i produsentstolen – i en sjanger nokså fjern fra rogalendingenes miks av rock’n’roll, punk og metal. Disse åtte låtene er tunge og dype, men allikevel arrangert på så lekkert vis at man blir bergtatt, og «sugd inn i skogen» enten man vil eller ikke. Musikken har, som skogen, en iboende mystikk i seg.

Granem har en del fellestrekk med Stein Torleif Bjella, men ørene mine bringer også tankene til David Eugene Edwards fra Wovenhand og 16 Horsepower. Stemningen og soundet på «Solstreif» minner i tillegg om Ulvers helakustiske album «Kveldssanger» (1995), men i Granems tilfelle uten noen lefling med nasjonalromantikk.

Frode Granum Stang messer med innestemme hele veien, og lyrikken forsterker musikkens følelse av isolasjon og utenforskap – men også frihetsfølelsen i å oppholde seg utenfor allfarvei. «Lyre i logen» og «I bjørkeskogen» bruker faktisk dikt fra kultpoeten Tor Jonsson, som passer den dystre stemninga perfekt. Granem selv har en Hamsunsk kvalitet: Hans enkle beskrivelse av omgivelsene setter deg rett inn i fortellerens sko, som forsterker alle inntrykkene i lyrikken og de tilhørende melodiene.

Jeg har de siste ukene blitt fysisk avhengig av å lytte til denne plata, og låtene blir bare sterkere og sterkere. «Solstreif» er en skatt som fortjener bedre enn å ubemerket bli begravd i en kulturell skog der middelmådighetene ofte roper høyest.