Den franske dama var i forrige tiår særdeles produktiv, fra sitt eksil i det londonske rockmiljøet. Med sin snertne pop, som ligger et sted mellom Nancy Sinatra, Holly Golightly og tidlig Brigitte Bardot (fra tiden da hun spiste kjøtt og var tøff) hamret hun ut skiver i et heidundrende tempo. Tre sammen med backingbandet The Bristols og fire under eget navn, samt at hun stundom turnerte med legenden Billy Childish.
Så har det vært stille en stund rundt henne, iallfall hva angår utgivelser, av årsaker jeg ikke kjenner til. Det som er viktig er at hun er tilbake, og at det er høyst gledelig. Hun har brukt over et år på å sluttstille skiva, som nok en gang er produsert i de sagnomsuste Toe Rag Studios.
Jeg trodde først at dette var et rent coveralbum, der hun hadde dykket ned i godteposen fra sekstitallet og hentet ut mer eller mindre obskure perler fra det utømmelige krukka av nuggets som ligger der. Noen gjenkjente man, og noen man måtte man søke seg frem til.
For å ta det siste først, avslutningssporet «Hurtin’ Kind», som jeg først hørte tolket av mossebandet The Cosmic Dropouts for 30 år siden, som originalt ble sluppet av The Tulu Babies på midten av 60-tallet (og også gjort av Dee Dee Ramone), var et gledelig gjenhør. Samme med «Follow Me», låten som er skrevet av Warren Zevon og gitt ut under hans pseudonym-duo Lyme and Cybelle (finnes også på den første Nuggets-boksen). Og så videre, man skal ikke gå seg helt vill i nerdinga her, selv om et selvsagt er veldig gøy å nerde om sekstitallsgarasje.
Likevel viste det seg at minst re av sporene er signert Thomas Gardner, hennes partner in crime, som også har traktert trommene i The Bees. Brillefine låter, de også. Platas eneste franskspråklige låt er «J’ai Fait Du Lui Un Reve», en coverlåt av Françoise Hardy, som DelSol ikke så rent sjeldent har blitt sammenlignet med før.
Det er i det hele tatt svært så trivelig hele veien gjennom, for alle som liker poprock fra årstallet da alt var dritgøy, på overflaten i hvert fall, og i særdeleshet om man var ungdom og digget fremveksten av denne snasne og pirrende saken som heter pop og rock. Litt av lakmustesten med Fabienne er om man fikser den litt kokett naive og infantile stemmen, med den smått parodisk gebrokne franskengelsken hennes. Jeg liker det.
Sju-åtte av låtene er melodiske og skikkelig fengende popraketter, drapert med passende doser 60’s-psychedelia, som smeller forlokkende over himmelen (hør på den uimotståelige knallrten i andresporet «Ladder»), mens tre-fire av dem kunne vært droppet for min del. Men strømmer man, er det jo bare å redigere dem bort, eller – aller helst – spille dem på fysisk format helt til de sitter.
Det er uansett veldig stas å henne tilbake. Håper vi ikke må vente i ti år på neste oppfølger. Mæææget sterk firer.
