Jon Hopkins på Insomniafestivalen:

Solid fra elektronikaens evige wonderboy

Jon Hopkins er hipsteren både popstjerner og bransjelegender ønsker å henge med. Elektronikamusikeren har vært Brian Enos faste støttespiller de siste årene, og har gjennom det blitt introdusert for Coldplay, som han har bidratt til å gjøre et par hakk snålere de senere årene.
  (Foto: alle foto: Daniel Lilleeng)

  Foto: alle foto: Daniel Lilleeng

 
 
 
 
 
 
 
 
1 / 9

Hopkins var i utgangspunktet klassisk utdannet pianist, men fant begrensningene i sjangeren litt for hemmende for hans kreativitet. I 2001 debuterte han med «Opalescent», et album som skulle skape bølger også utenfor elektronikasjangeren. Med tiden skulle han, som følge av det, bli engasjert av Imogen Heap som keyboardist, både i studio og live.

Det er likevel som produsent og komponist han har meislet seg et navn blant de store, og blitt en yndet samarbeidspartner både for David Holmes og King Creosote. Han har i tillegg til sine fem soloalbum lagd filmmusikken til «Monsters» i 2010. Hopkins har for øvrig også vært oppvarmingsartist for en rekke hedersnavn, deriblant bysbarnene Röyksopp.

Hvis man skulle beskrive Hopkins musikk for en utenforstående, vil man kanskje si at den veksler mellom minimalistiske, nesten Erik Satie-aktige, småstykker til elektroniske lydlandskaper av litt mer filmatisk og industriell karakter. Men hele tiden er det melodisk, og betryggende langt unna samtidsmusikk.

I DJ-settet han presenterer under Insomnia er det imidlertid ikke gjort plass til noen av de lyriske småstykkene. Scenedekoren er svært nedstrippet. Jon står alene på scenen, omkranset av enkel grafikk på backdroppen. Det er ingen scenelys, ingen pyro, ingen klapping over hodet, dansing på bordet eller andre showmanship-triks – det er musikken som er stjernen.

Han har heller ikke med seg keyboard, som man kanskje ville antatt fra en med slike instrumentelle ferdigheter. Settet han legger opp er fengende, uten å være nynnbart. Gyngbart blir det imidlertid på fjerdelåten, «Emerald Rush», når bassen for alvor sparker i gang.

Idet noen ukoordinerte 20-åringer hiver seg i dansen, rett foran meg, manifesterer inntrykket seg om at dette er musikk for folk som ikke danser så ofte – Jon Hopkins er musikknerdenes mann, mer enn noe. Det bærer også settet preg av. Dårlig dansefot hindrer likevel ikke folk fra å kaste seg utti. Og etter hvert er hele salen med.

Til å ha jobbet med så mange popartister, skulle man kanskje forvente seg noen flere sangmelodier. Det lille som er av vokale innslag er enkeltlinjer som tweakes gjennom uendelige filtre. Noe stort savn er det imidlertid ikke.

Vi dras gjennom klokkeaktige arpeggio-loops og flere pentatone snutter – det er tidvis nesten sånn at han går Ryuichi Sakamoto i næringa. I motsetning til klassiske DJ-sett, bygges det ikke her opp til noe crescendo. Det totimers settet løftes og senkes i intensitet, nærmest etter forgodtbefinnende, uten noen åpenbar tanke om å skape en uforglemmelig finale.

Mot slutten serveres det imidlertid mer Chemical Brothers-aktige beats, og – symptomatisk nok – ender han settet med en remiks av «Wide Open», sangen nettopp kjemibrødrene gjorde sammen med Beck.

Hopkins verden er utfordrende, og frir mer til musikerne enn dansefolket. Det er spennende, men på ingen måte perfekt. Likevel lar man seg fascinere over hvor bevisst han styrer unna DJ-sfærens åpenbare partytriks.

Hopkins er ikke mannen for lettvinte løsninger. Så rart det enn kan høres ut når det sies om en elektronikaartist: han er hel ved.